Peru part 3: Huanchaco/Trujillo

Ikke helt ferdig med Peru… Etter en ikke så behagelig tur med en stappfull nattbuss fra Lima til Trujillo, satte vi oss rett i en taxi mot Huanchaco ca. 30 minutter med bil fra Trujillo.

Vi fant en lokal restaurant som nettopp hadde åpnet dørene for dagen. Der fikk vi en frokost som ligna mer på en middag. Stekt og fritert fisk. Godt, men kraftige saker klokka åtte-ni om morgenen. Etter en liten gåtur kom vi til AirBnb vi hadde fiksa. En hyggelig brasilianer med peruansk kone ble verten vår for en ukes tid.

20180311_124532

20180313_084751

Mika

20180313_125028

Lokal fisker på vei ut med sivbåten sin – Caballito de Totora

20180313_125042

Huanchaco ble hvile for vår del. Kroppen blir sliten av å stå opp tidlig, gå langt og sove lite eller ingenting på nattbusser hit og dit. Lars surfa, mens jeg døste på stranda eller gikk rundt i den lille byen. Huanchaco er kjent for de litt spesielle fiskebåtene sine. De er laget av siv, og stammer langt tilbake i tid, fra Moche tida (pre-inka). Disse båtene står lent mot muren som utgjør strandpromenaden, og vi så flere fiskere som kom med dagens fangst fra disse båtene. Byen er en liten fiskerlandsby, men er kanskje mer kjent for sine gode surfemuligheter og kort reisevei til Chan Chan. Innbyggerne i Trujillo tar turen til Huanchaco i helgene. Da er det fullt av folk på stranda og langs strandpromenaden. Det er en stor strand med plass til surfere og de badeglade. Servitørene flyr frem og tilbake mellom stranda og restaurantene med mat og drikke. Lokale håndtverkere selger suvenirer laget av skjell, tekstiler, miniatyr sivbåter og mye annet. Det er mulig å få tak i hjemmelagd is og mye annet som peruanere syns er godt. Over halvparten av det er fritert, men det finnes også mange varianter av ceviche (heldigvis).

20180312_15492020180312_15573320180312_16104320180314_164553

I Huanchaco ligger Chan Chan. Det var en by før inkaenes innmarsj, og den er gigantisk. Chimu folket holdt til her fra 900 evt., til inkene kom i 1470. Inne på området spurte vi etter en guide, men de som sjekka billettene våre var mer interessert i å selge oss en bok. Etter å ha spurt en stund, men bare fått forklaringer om hvor bra boka var, ga vi opp og kjøpte boka. Det var ikke så mange folk inne på området, men en guide hadde vært fint. Stede er stort med mange rom og plazaer. Ut fra det vi hadde lest fra før av og det boka sa, så var månen hovedguden. Månen er synlig om natten og noen ganger om dagen, og ble derfor regna som er mektig en sola (logisk).  Chan Chan ligger ved kysten, og veggene er dekorert med motiver knytta til havet. Man kan se relieffer av blant annet bølger, pelikaner, havstrømmer, fisker, fiskenett og krabber. Chimu folket ofret dyr og mennesker for å blidgjøre gudene, og det hendte også at de ofret barn… I Chan Chan finner man gravplasser (levningene er fjernet), offerplass, alter, en hovedplaza, flere små plazaer, lagerrom, en plaza kongen tok i mot folket, haugevis av korridorer, seremonielle brønner og nisjer i veggene. På veggene kan man se sivbåtene som fortsatt brukes i Huanchaco. Det er med andre ord mye å se. Med en guide hadde stedet nok vært like bra som Machu Picchu.

Ved inngangen til Chan Chan står det noen få biler parkert. De som eier bilene vil tilby seg å kjøre deg rundt til de stede som billetten til Chan Chan dekker, og det er Huaca arco iris og Huaca la Esmeralda. Husker ikke hvor mye det kosta oss, men det er greit å takke ja for å få med seg alle stedene. Alle disse stedene ligger i og rundt Trujillo, den tredje største byen etter Lima og Areqipa. Det kan være litt vrient å komme seg rundt hvis man ikke er med en organisert tur eller har leiebil. Vrient, men ikke umulig. Museet tilknytta Chan Chan ligger et stykke unna der hovedruinene er. Kollektiv transport er mulig, men da bør man snakke spansk. Ikke er det lett å skjønne hvor bussene går fra, så man må spørre litt rundt. Heldigvis er folk i Peru veldig hjelpsomme, og de både peker og forklarer ivrig på spansk hvor og hvordan.

20180312_14092520180312_14182020180312_14193220180312_14253420180312_14284820180312_14582720180312_150219

Vi besøkte også Huaca de la luna. Det er et moche tempel over flere plan. Når en konge døde, dekka man til tempelet med adobesteiner (mursteiner av gjørme, perfekte mot jordskjelv). Over det gamle tempelet bygde den nye kongen et nytt tempel. Slik holdt de på hele fem ganger. Et godt steinkast unna ligger Huaca del Sol som ikke har blitt gravd ut. Mellom de to stede, ligger restene av moche-byen. Et interessant sted. Moche folket drev med menneskeofring til Ai-apaec, en gud med kropp av krabbe, edderkopp og ørn. Inne i Huaca de la Luna finner man bilder av Ai-Apaec med fargene fra moche tiden godt bevart. De levde 100 evt. til 850 evt. Da de gravde ut Huaca de la Luna og byen fant de mye keramikk, og moche folket er kjent for sine detaljerte og realistiske ansikter lagd i keramikk. De behersket også kunsten å forme gull blandet med kobber. Dette er også verdt et besøk. Her fikk man guida tur med i billetten, og man skjønte mer av funksjonen av templet og livet knytta til de to hellige stedene.

20180314_132204

Ørken – landskapet langs kysten i nord for Lima

20180314_140640

Motiver av Ai-Apaec

20180314_14202420180314_14225520180314_143441

Etter store mengder ceviche, trujillo øl, sol og strand tok vi nattbuss tilbake til Lima.

 

 

Peru part 2: Cusco & Puno

Fra kysten og opp til høyden. Cusco ligger 3400 meter over havet. Dét er noe man kjenner på kroppen, men det gikk mye bedre enn forventet. Nå har det vært mye opp og ned fra byer på havnivå og byer langt oppe i skyene.

Hovedgrunnen til at man reiser til Cusco er for å komme seg til Machu Picchu. Cusco er også et godt utgangspunkt for å utforske inkaenes hellige dal. Områdene rundt Cusco er fulle av inka ruiner, cuy restauranter, markeder og gode tur muligheter. I selve byen er San Pedro markedet verdt et besøk eller to. Her kan man handle alt mulig rart. Blomster, grønnsaker, frukt, kjøkkenutstyr, mat, juice og suvenirer. Vi spiste ceviche og en utrolig god fiskesuppe på en av matbodene. Det ble også plass til en maracuya juice. Endte også opp med å kjøpe noen suvenirer.

20180304_121613

Fant aldri ut hva inkaenes viagra var for noe…

20180304_12305020180304_12451420180306_095456.jpg

Cusco står også på Unescos verdensarvliste. Byen har fine plazaer og fin arkitektur fra kolonitda. Det er for det meste brostein i gatene, og bygningene er en blanding av hus i duse farger og massive katedraler i stein. Cusco betyr navle på quechua-språket, og inkaene mente byen var verdens navle. Med så mange besøkende fra alle verdens kriker og kroker, så er stemmer navnet nesten. Flere av de katedralene og kirkene i byen er bygd oppå gamle templer, eller med steiner fra de tidligere inka templene. Ser man etter, så ser man perfekte stenblokker plassert oppå hverandre uten mørtel på «grunnmurene» til kirkene. Det finnes også en stein med hele 12 vinkler som man kan se på. Fikk et glimt av den bak en haug av turister på ved ned fra San Blas som er en mer fancy bydel.

20180302_17273820180304_13142620180304_13203920180304_13260820180304_134345

Cusco i seg selv er verdt et besøk, men vi kom hit av samme grunn som alle andre: Besøke Machu Picchu.

Vi gjorde unna Machu Picchu på 1 dag! Det var rene galskapen, men det ble en fin tur. Vi kjørte minibuss fra Cusco litt over fem på morgenen. Når man ikke går inkatrail eller noen av de andre gåturene som tilbys, er det mulig å ta tog til Machu Picchu. Minibussen stoppa i Ollantaytambo, byen der togene kjører fra. Skal man besøke Machu Picchu på 1 dag, så må man ta toget. Det var en fin togtur med god utsikt, rolig musikk, drikke og snacks.

Vi kjørte på med guide da vi kom frem til inngangen, og det angret ingen av oss på. Med oss ble det med en brite som var superhyggelig. Guiden viste oss rundt i 2 timer, pekte og forklarte. Vi fikk vite at det kun tok 50 år å bygge Machu Picchu. Når man er det, så er det vanskelig å tro at det stod ferdig på 50 år. Mannen som «oppdaget» Machu Picchu, Hiram Bingam, spurte rundt om det var noen som viste om gamle bygninger. Da en mann som kun snakket quechua språket fortalte tolken om et sted, ble Machu Picchu nevnt ofte. Det betyr gamelt fjell, og det er det Hiram Bingham navnga stedet. Ingen vet hva byen egentlig het. Det er et av fjellene som man finner på området. Det finnes et fjell til som heter Huayna Picchu, og betyr ung fjell på quechua språket. Det er fjellet man ofte ser på bilder. Det sies at der er forma som et ansikt. Det er mulig å gå opp til toppen av begge fjella, men krevet en spesiell type billett. Alle som vil besøke Machu Picchu må kjøpe inngangsbillett FØR man ankommer stedet. Guden fortalte også at Machu Picchu ikke var en vanlig by, men et sted for eliten. Det var hit de dro på ferie. Av alt guiden fortalte, så er det dette jeg husker. Guiden var flink, og det var ikke kjedelig å følge han i to timer.

20180303_07251820180303_07491720180303_09113020180303_101035

Etter omvisninga gikk vi ut, smurte oss med solkrem og gikk inn igjen. Dagens billettsystem tillater at man kan få gå ut av området én gang. I tillegg er det delt inn i morgen- og ettermiddagsbilletter. De med morgenbillett kommer inn fra sekstiden, men må være ute til tolv. De med ettermiddagsbillett får komme inn klokka elleve. Ut i fra det jeg har lest, så er det ingen som blir kasta ut. Man får stempla billetten sin når man går inn, men så ingen vakter som sjekka billettene til folk inne på området. Så faktisk ingen vakter som passet på at turistene oppførte seg. En av reglene på området er at man ikke får hoppe, siden stedet er regnet for å være et hellig. Vi så flere som hoppa, men ingen vakter…
Med strålende sol og færre folk, føltes det nesten ut som om vi hadde kommet til en annen versjon av stedet. Bildene ble finere og klarere, og det føltes nesten ut som om vi hadde stedet for oss selv. Guiden sa at det var veldig folksomt i høysesongen og at det er kø for å gå rundt. Glad vi slapp det. Vi rakk også å ta turen til inka brua som sies å være den hemmelige veien inn til Machu Picchu. For å få lov til å gå til broa måtte vi skrive oss inn og ut. Et slags sikkerhetstiltak. Veien til brua er smal og uten gjerder. Vimser man litt og tråkker feil, så er det flere hundre meter rett ned.

20180303_11044620180303_11581720180303_11584920180303_12135720180303_12144320180303_12160420180303_12334120180303_131855

Når vi var mette på Machu Picchu tok vi bussen ned igjen. Vi satte oss ned på en tilfeldig restaurant med utsikt over plazaen og feira at vi hadde besøkt Machu Picchu med pizza og øl. Aguas Calientes, eller Machu Picchu pueblo som byen nå heter, består for det meste av hosteler og restauranter. For å komme seg hit må man enten gå langs togskinnene fra Ollantaytambo eller Hidroelectrica, eller ta toget. Folk kommer hit utelukkende for å se Machu Picchu. Vi sa «ciao» til briten, tok toget tilbake Ollantaytambo og minibuss videre til Cusco. Vi krasjlanda i senga rundt elleve tiden på kvelden.

20180303_14050720180303_14205220180303_14290120180303_15313220180303_164607

Neste mål var å komme oss til Puno. Hvorfor Puno? Jo, for å komme til Titicacasjøen. Hva er Titicacasjøen? Jo, verdens høyeste innsjø. Titicaca er også en del av grensa mellom Peru og Bolivia. Innsjøen er såpass stor, at man ikke klarer å se helt til Bolivia. Titicaca er verdens høyeste innsjø det går an å navigere på, og ligger 3812 m.o.h. Egentlig kunne jeg ha tenkt meg å ta turen til Bolivia, men vi fant ut at det hadde vi ikke tid til. Bolivia og Chile får vi utforske en annen gang.

Det regnet da vi dro fra Cusco, og det regna da vi kom frem til Puno. Vi var litt spente på hvordan turen til Titicaca kom til å bli. Det var grått, kaldt og vått. Vi besøkte først øya Taquile der det ikke finnes biler eller mopeder. De som bor der dyrker fortsatt mat i de gamle terrassene inkaene bygde, og hovedbeskjeftigelsen er å strikke/hekle ulike produkter. Det sies at disse folka er de flinkeste i hele Peru til å hekle og strikke. Det som er interessant, er at det er mennene som strikker. Kvinnene vever. På øya kjøpte jeg et pannebånd og pulsvarmere. Blir fint å ha til den norske vinteren. Vi fikk også servert lunsj hos en familie. Forretten var tidenes beste quinoa- og grønnsakssuppe og hovedretten var stekt ørret fra innsjøen. På vei ned til båten så vi lokale som bar på store sekker og gjenstander fra brygga. Uten moped, biler og hester er det løsningen for å få varer fra fastlandet frem til husene.

20180305_07312320180305_09452020180305_09460420180305_09515520180305_122910IMG_8313.JPG20180305_133129

Etter Taquile dro vi til området på sjøen der de flytene Uros øyene ligger. Vi fikk besøke to flytende øyer for å se hvordan folk bor. Øyene oppstod under inkatiden da enkelte stammer flyktet til sjøen for å unnslippe fiender. Urosfolket som bor på disse øyene er etterkommere av inkaene og aymara folket, og de snakker quechua eller aymara språket. Øyene består av en sivart som vokser på de grunne områdene i innsjøen. Av det sivet bygger de øya og husene sine. Hver øy har en levetid på ca. 30 år, før innbyggerne må bygge ny. Det er nødvendig med vedlikehold for øyene råtner til sutt bort. I tillegg lager flere ulike figurer, drømmefangere, miniaturbåter av sivet som de så maler i fine farger. De selger disse til turistene, og det er det som er deres største inntektskilde. Det finnes en øy der skolen ligger, en øy med fotballbane og en øy med legekontor.

20180305_14234920180305_14531420180305_14540420180305_15075720180305_15264320180305_15270620180305_153033

Tilbake i Cusco bestemte jeg at vi måtte få spist cuy før vi reiste tilbake til Lima. Cuy er det vi kaller marsvin i Norge. Det er vanlig i høylandet i Peru, men finnes over hele landet. Det anses som en rett til spesielle anledninger som bryllup, bursdager og viktige markeringer. I Cusco koster det skjorta, så vi tok turen til en liten by en halvtimes busstur fra Cusco. Tipon anser seg som cuy hovedstaden, og består for det meste av restauranter som spesialiserer seg på denne retten. Det er to hovedmåter å tilberede retten på. Enten ved å grille dem på et spyd som stikkes tvers igjennom kroppen fra ratata og ut munnen, eller at de stekes i ovn. Vi gikk for den ovnsbakte varianten. Da stappes marsvinet med forskjellige lokale urter og stekes 1 times tid i ovnen. På restauranter som spesialiserer seg på cuy trenger man ikke vente 1 time på maten, og den kommer rykende varm fra ovnen med sprøtt skinn. Vi delte et stort marsvin, og det var mer enn nok. Forretten var kokt mais. Det høres kjedelig ut, men det hadde en god smak. Etter at vi hadde fortært marsvinet og to store øl, ble vi servert søtt brennevin. Cuy er ganske fettete, men har lavt kolesterol og massevis av protein. Det var et minneverdig måltid.

20180306_15070820180306_152627

Så dro vi tilbake til Lima, og derfra reiste vi nordover.

Fortsettelse følger….

Peru

Jeg har utsatt dette lenge.

Turen til Peru var lang og fantastisk. Tok et hav av bilder på alle stedene vi var på. Det er nok grunnen til at jeg ikke har skrevet noe om turen. Det er mye å skrive om og omtrent umulig å velge ut noen få bilder. Det er nesten en måned siden vi kom tilbake til Colombia fra Peru, og reiseruta var slik:

Lima – Cusco – Puno – Cusco – Lima – Trujillo/Huanchaco – Lima

Lima er den andre hovedstaden jeg har tilbragt mest tid etter Bogotá på disse 9 månedene utenfor Norge. Det er en stor by, med minst like mange busser som i Bogotá. Forskjellen er at Lima ligger rett ved Stillehavskysten. Det gjør at temperaturen ligger på 20 varmegrader og oppover. Det blåser friskt, og det gjør at man ikke dør av varme. Egentlig var Lima perfekt værmessig. Fra kysten kommer det en dis som til tider la seg over byen. Det omringa skyskraperne og så ut som røyk. Det skapte litt mystikk. Peru er mer enn Machu Picchu. Det er også et land der man finner noen av den beste piscoen man kan få tak i. Pisco sour er nasjonaldrikken i Peru, og det finnes til og med en egen pisco sour dag. Det blemed adre ord mye pisco på reisa (nam, nam).

20180228_12590020180228_161849

20180228_223957

Chichaøl!

20180321_124812

Kan ikke skryte av stedene vi sov på i Lima. Det viktigste var vel at vi hadde et sted å sove. Det kommer mange turister til Peru hvert år, så det er plenty av steder å sove. De som driver disse stedene er garantert å ha gjester gjennom hele året, så vedlikehold og fasiliteter (kjøkken, bad, rom osv) er det ikke alltid så farlig med hvordan er… Virka det som på meg.

Lima er full av attraksjoner, og det er noe å gjøre for alle. Det er UMULIG å ikke finne på noe hver dag. I tilleg viste Lima seg fra sin fineste side hver dag. Kan ikke huske at det regna en eneste gang mens vi var der. Sola skinte og varma de kalde Bogotá kroppene våre. Vi tok en dag med Free Walking Tour Lima. Med en dyktig guide gikk vi rundt i sentrum av Lima og se på arkitektur, var innom viktige katedraler, så på statuer og lærte litt om historien til byen. Jeg kommer fra nå av til å benytte meg av guida gratisturer på nye steder, absolutt verdt tida. En annen dag besøkte vi to pre-inka pyramider i Lima, Huaca Pucllana og Huaca Huallamarca. Huaca Pucllana er den største, og vi ble med den guida turen som var inkludert i billetten. Det er litt sprøtt å gå rundt på en pyramide omringet av høyblokker. Huaca Huallamarca var ikke så stor, men der hadde de funnet flere gravplasser og mumifiserte individer. Det var en på utstilling samt en hodeskalle med hud og hår. Ellers testa vi ut spisesteder, dro innom Kennedy parken, noen surfa (andre ikke), gikk turer langs strandpromenaden og drakk litt pisco sour.

20180308_131008

Huaca Pucllana

20180308_131444(0)

Huaca Pucllana

20180308_133246

H. Pucllana

20180321_123319

Parque del Amor

Det fineste museet, er Larco museet. Det er ikke bare på grunn av utstillingen, men også på grunn av hagen. Det er den fineste hagen jeg har sett på lenge. Hele stedet var fullt av grønne planter og blomster i alle mulige farger. Utstillingen er fin, og dekker det meste av Perus historie fra pre-inka til inka og kolonitida. Museet er stappa fullt med keramikk, gull, noen få mumier og utfyllende info om gjenstandene som er på utstilling. Det finnes også en egen erotisk avdeling. Inkaene lagde en del potter, mugger o.l av keramikk som viser store peniser, vaginaer, unnfangelse, forløselse og diverse handlinger og ritualer knytta til kropp og sex. Det var interessant. Museums restauranten har fått mye skryt på TripAdvisor, men det var ingen ledige bord da vi stakk innom. Det får bli en annen gang.

20180320_13015020180320_13093920180320_13182720180320_13242020180320_13451620180320_134524

Byen er også kjent for gode surfemuligheter. Langs strendene (som består av steiner) ser man folk som surfer til alle døgnets tider. Vannet er derimot ikke så varmt. Jeg bada ikke en eneste gang i Peru. Kjente bare på vannet. På grunn av Humboldtstrømmen er vannet kaldt, men fullt av fisk og annet snadder man kan spise. Lima ligger på en slags høyde. Det er derfor ikke så uvanlig å se flere som driver med paragliding ved Miraflores. Til tider virka det som om alle gjorde det, de fylte himmelen med fallskjermene sine. Hadde aldri i verden turt å prøve. På søndagene er strendene fulle av peruanske familier på søndagstur til stranda. Tror nesten man må nesten være surfer eller peruaner for å bevege seg lenger ut i vannet enn til anklene.

20180228_15235020180228_15320620180228_153515

Apropos fisk… I Lima fikk jeg endelig spist deilig sushi! I Bogotá har jeg ikke funnet et sted med god sushi.

20180228_212550.jpg

Favorittstedet mitt i Lima, var Kennedy parken. Parken ligger i Miraflores, der vi bodde de tre gangene vi var innom Lima. Det fine med denne parken er at det er hjemmet til flere katter. Både bydelen og vanlige folk tar vare på kattene. De får mat og drikke. De aller fleste er vant til mennesker og de går bort til menneskene for kos, oppmerksomhet og mat. Det var fint å sitte på gresset med en bok, en kaffe eller litt mat og se på kattene. Det beste var når de ville kose eller leke. Kjøpte med meg verdens beste kombucha fra en økobutikk ikke så langt unna parken. Maracuya smak! Kjøpte den flere ganger. Kombucha, sol, park og katter var en god kombo (hvertfall for meg).

20180228_12462720180307_16045720180307_17265120180319_15040320180308_180434.jpg

Hvordan var resten av det vi så? Nydelig. Mer om det en annen gang.

Aruba

Denne lille øya tilbrakte vi ikke mer enn 4 dager på. Turen hit var i utgangspunktet ikke planlagt eller ønsket. Reisa ble til da vi måtte hastekjøpe billetter på flyplassen i Ecuador for å bevise at vi skulle reise ut av Colombia.

20180215_120527

«One happy Island» – mottoet til øya

20180215_121520

Vel. Fint var det. Øya var lett å utforske, både til fots og via offentlig transport. Stranda lå kun 5 min unna der vi bodde. Fortsatte man å gå langs stranda kom man til sentrum med butikker på rad og rekke.

Etter å ha dykka så mye på San Andrés, ble det dykking på Aruba også. Det er gøy å kjenne at man mestrer noe man ikke har gjort så mange ganger. Det ble våtdrakt på oss denne gangen, det var kaldt i vannet. Sikten under vann var ikke så bra, men dykkemesteren fant en liten blekksprut. Vi besøkte et vrak og utforska et korallrev (dobbeltdykk).

20180215_120805.jpg

Vi ankom øya rett etter det store karnevalet :/

Aruba er kjent for å være en populær destinasjon for folk som skal gifte seg eller som er på bryllupsreise. Vi ble vitne til et slags bryllup på stranda og bryllupsfotografering. Dagen vi landa var også 14.februar. Det tenkte vi egentlig ikke så mye over før en tante påpekte det. Det var full brakke på flyplassen da vi landa, men det var jaggu ikke lett å få tak i taxi. Det var ikke fordi det var mange i kø, men fordi alle var opptatt med å kjøre folk hit og dit på vei til valentines middag (det var det taxisjåføren vi satt på med mente).

20180215_12373520180215_13331220180216_162613

Det snakkes alle mulige språk på Aruba. Øya er en tidligere Nederlandsk koloni, så gatenavn og arkitekturen bærer preg av det. Og det er flere nederlendere som slo seg ned på øya, og som snakker nederlandsk. Venezuela og Colombia ligger nærme, så spansk er også et språk de lokale kan. Amerikanerne strømmer hit som nordmenn strømmer til Sverige for å handle smågodt. Alle som kan engelsk klarer seg utmerket med det på øya. Vi ble fortalt at barna lærer 7 forskjellige språk på skolen, og at de fleste klarer å snakke alle 7 flytende. Ett av språkene som barna lærer er det språket som snakkes av de lokale på øya – papiamento. En slags blanding av mange språk. Hvilke 7 språk de lærer fant vi ikke ut…

20180215_142159.jpg

Det ble en rolig tur på oss. Med lange gåturer, geocaching, strandliv og litt vindsurfing. Vi landa i Bogotá 18.februar, med avreise til Peru 27.februar – og mer om den turen senere.

20180216_125929

 

Pirates of the Caribbean

Colombias perle ligger i det Karibiske hav. Det ligger faktisk nærmere den nicaraguanske kysten enn det colombianske fastlandet. Det kan mange colombianere og turister være glade for, hele øya er nemlig en taxfree sone. Mange shoppeglade mennesker kommer hit for å sjekke ut hva butikkene i North End har å by på. Andre besøker øya for å bade og nyte livet. Vi tilhører de i den siste kategorien.

20180202_14154620180202_14235620180205_113702

De lokale, razials, snakker en merkelig form for engelsk, lik den man hører på Jamaica. Når det er sagt, så er reggae nesten mer vanlig en annen «typisk» colombiansk musikk. De lokale er etterkommere av briter, nederlendere, spanjoler og afrikanske slaver. Kreolsk og spansk er også vanlig blant de lokale. Mange fra fastlandet har bosatt seg på øya, så spansk er blitt mer og mer vanlig. Flere ganger gikk vi forbi lokale som snakka kreolsk og engelsk. Det er så anderledes fra det man er vant til å høre på fastlandet. En interessant blanding av språk (og ikke minst kulturer).

San Andrés er en liten øye proppfull av forskjellige ting å finne på.Man kan leie en golfbil eller moped for å ta turen rundt øya og stoppe der man vil. Vannet er krystallklart, og de som er glade i snorkle kan duppe rundt i vannet i timesvis. Gode vindforhold på øya gjør stedet til et ypperlig sted for å kite og vindsurfe. Sørenden av øya kan også by på surfemuligheter, men kun i noen få måneder i året. I tillegg er det flere småøyer man kan ta båt til eller vasse/svømme langs et tau for å komme seg dit. Cayo Bolivar,  Cayo El Acuario, Johnny Cay og Rocky Cay er populære steder. I tillegg er det områder i vannet der man kan se på sjøstjerner og gigantiske kråkeboller der vannet rekker deg opp til livet. Vestsiden av øya har de populære stedene Piscinita og West View som er badesteder uten strand. Man kan enten hoppe ut i det varme vannet eller gå ned solide stiger. På begge stedene vil man se store mengder fisk i vannet. Ved Piscinita finner man folk som selger brød til turistene. Mat? Ja, men til fiskene! Brødet tiltrekker seg store mengder fisk. Er man heldig vil fiskene snappe brødet ut av hånda di (selvfølgelig under vann).

20180202_12540720180202_130214

20180208_132906

Drinker til 40- 50 kr

De aller fleste har vært bort i eller kommer til å være bort i Captain Morgan (enten historien eller brennevinet). San Andrés ble en gang brukt av Kaptein Morgan som en base for å angripe spanske skip lastet med verdifull last. Det sies at gullet til Morgan er gjemt i en grotte på øya, og da finner man naturlig nok et sted kalt opp etter Morgan – Morgan’s cave. I tillegg finnes det en replika av en båt som sies at tilhørte kapteinen. Vi besøkte ikke stedet, men kan være verdt et besøk. Fikk dessuten høre at det IKKE er lov til å lete etter gull, så da var det ikke like interessant å besøke stedet…

20180203_17122320180210_110812

Strendene og bademulighetene på San Andrés er fantastiske. Det finnes noe for enhver på denne øya. Strandbomsene kan velge mellom hovedstranda i sentrum eller strendene langs San Luis.  Vannet rundt kalles av noen for havet med de 7 fargene, og med farger menes nyanser. Vannet er blått, og på grunn av korallrev og andre ting langs havbunnen ser vannet ut som en regnbue bestående av forskjellige nyanser av blått.  Ikke bare er havet vakkert å se på, det som befinner seg under er nok ti ganger så vakkert. I 2000 ble vannet rundt San Andrés status av UNESCO som biosfærereservat. Det biolgiske mangfoldet under vann er fantastisk. Vår dykkerinstruktør David sa det så fint : «bioDIVERSITY, not quantity.»

David var ikke bare dykkerinstruktør, han eide også stedet vi bodde på – Posada Villa Modin. Et supert sted rett utenfor sentrum. Det var lett å ta bussen til og fra sentrum og strendene. Vi delta bad med et annet par, og det var null stress. Det er bare tre rom, hvor det ene har eget bad. Deilig å slippe kø for å komme inn på badet. Stedet hadde også en Tv-stue og felles kjøkken. Flere ganger lagde vi mat, noe som sparte oss for noen gryn.  Et fint og avslappet sted, og David fikk oss til å føles oss som hjemme (vi bodde et sted til, men det var ikke noe tess). Vi gjorde flere dykk med David, totalt 6 dykk (3 dobbeltdykk). Vi fikk se fantastiske korallrev, fisk, grotter, blekksprut, manta rays (djevelrokken/djevelskate), åler og mye annet som jeg ikke kan navnet på. David var flink til å orientere oss før dykkene og han pekte flittig på de ulike tingene vi så. Det meste forklarte han for oss på land.

DCIM101GOPROG0021364.JPGDCIM101GOPROGOPR1160.JPGDCIM101GOPROGOPR1266.JPGDCIM101GOPROGOPR1458.JPGDCIM101GOPROGOPR2081.JPG

San Andrés var magisk. Vi gjorde noen turistting, men slappet for det meste av. Vi hadde et rolig tempo, og stressa ikke med noe. Life in the Caribbean. Det er definitivt et sted jeg kunne tenke meg å dra tilbake til. 11 dager var ikke nok.

Det er ikke så uvanlig at det blir stille på bloggen, men denne gangen er det en god grunn til det. Stikker til Peru og blir der i 3 uker. Snakkes!

Only 5 months lefts

Etter en vellykket tur til Ecuador… Eller nesten vellykket. Tame nektet å sjekke oss inn på flyet tilbake til Bogotá før vi kunne vise at vi skulle reise fra Colombia en gang i fremtiden. Vi hadde ikke det problemet da vi reiste til Colombia første gangen, så vi endte opp med å kjøpe noen relativ billige flybilletter til Aruba… Så da skal vi til Aruba en tur. Vi reiser faktisk 14.februar.

Tilbake til det som var vellykket med Ecuador. Første stopp var Quito. Selv om byen ikke ligger så mye høyere enn Bogotá, så kjente vi høydeforskjellen. Littegranne tyngre å gå oppover (noen av gatene i Quito er ganske bratte). Å besøke Mitad del mundo sto på «to-do» lista vår. Helt siden jeg var liten har jeg ønsket å besøke midten av verden. Pappa kom en gang hjem med en lite statue av monumentet som man finner på ekvator, og endelig fikk jeg dratt dit selv! Jeg tok noe som virker som en trillion bilder og oppdaterte snapchat litt for hyppig, men det var en kul opplevelse. En fot på nordlige halvkule, og en fot på den sørlige halvkule. Det er ikke hver dag man kan gjøre det. Inne i monumentet er det et museum om stedet, pluss en etasje med eksperimenter. Ting oppfører seg ikke som «normalt» når man står på midten av planeten.

20180114_122842

Veien til midten av verden

20180114_123457

Grilla cuy – marsvin er en delikatesse i Ecuador

20180114_132937

20180114_135721

Mitad del mundo

20180114_141007

20180114_143725

Having the time of my life

Vi tok også en tur til et annet sted, Museo Templo del Sol Pintor Ortega Maila. Det er et stort bygg utført i stein som fungerer som et slags museum og atelier for kunstneren Ortega Maila. Museet er vie til kunnskapet og tradisjonene urbefolkningen hadde. Vi fikk en fin omvisning om ritualer, guder og skikker som ble brukt før spanjolerne og inkaene tok over. Vi fikk innføring i hvordan steiner ble brukt til å gjennopprette balansen i kroppen og hvordan eteriske oljer ble brukt. Tilslutt fikk vi en kopp rykende varm coca-te. Det skal visst hjelpe mot ubehag ved høyden, men vi merket ikke noe.

20180114_150457.jpg

I Quito har de TeleferiQo – en taubane, el slags skiheis opp til et utkikkssted hele 4000 moh. Derfra kan kan man ta en gåtur opp Pichincha. Vår plan var å gjøre det, men vi hadde ikke planlagt det så godt. Da vi kom frem til stasjonen stod det en rekke anbefalinger som vi ikke hadde fått med oss. Som f.eks at man IKKE bør starte på turen etter kl. 11. Vi var der rundt halv ett… Det var litt kaldt og ganske tåkete da vi gikk av på endestasjonen. Den fine utsikten man får over byen var bare å glemme. Vi surra litt rundt og starta å gå. Tåka la ganske tett. Etter en stund begynte det å regne lett. For hver meter opp regnet det bare mer og mer. Etterhvert regnet det ganske mye. Regnet gikk så over til hagel. Vinden økte også. Vi kom opp til et radiotårn. Da var vi nesten gjennomvåte, så vi bestemte oss for å snu. Det er nok den klokeste avgjørelsen vi tok den dagen. Det begynte å tordne. Det hørtes ganske høyt. Så kom lynet. Det lyna flere ganger, og jeg ble gaaaaanske engstelig. På skiltene vi så tidligere stod det at man skulle ikke undervurdere været. Det gjordet kanskje vi… Og skulle det begynne å lyne, skulle man holde seg så nærme bakken som mulig. Det var ikke så lett. Vi gikk i konstant nedoverbakke fra radiotårnet og til stasjonen. Vi ble heldigvis ikke truffet av lynet, men vi var gjennomvåte og kalde.

20180115_12384920180115_142728

Dagen etter vårt våte eventyr dro vi til Cotopaxi med BikingDutchman. Cotopaxi er verdens mest høyeste aktive vulkan. Enkelte tøffe sjeler bestiger vulkanen, men vi nøyde oss med å komme 4500 meter over havet med bil for å sykle ned. Det var litt av en opplevelse. Jeg har aldri bedrevet noen form for ekstreme aktiviteter. Det å skulle sykle ned en uasfaltert, grusete, gjørmete vei var en litt skremmende tanke. Men det stoppet meg ikke. Det må være den mest humpete turen noensinne. Etter å ha sykla på veien, skulle vi sykle i terrenget bortover. Gress, gruss og uendelig mange steiner. Offroad sykling har aldri vært i nærheten å stå på en lite over ting jeg vil gjøre. Jan, nederleneren som driver selskapet var med på turen. Mannen er 63 år gammel og har holdt på i nesten 26 år. Han var en god guide, og å få sykle med han var både gøyalt og hyggelig. På vei ned syklet vi over et rolig og fint landskap. Vi fikk besøk av noen kuer og villhester på deler av strekninga.

20180116_11120120180116_123414

Etter å ha sett oss litt rundt i gamlebyen en siste dagen i Quito tok vi drosje til flyplassen. Neste stopp var Guayaquil – en kystby. Vi hadde 2 dager i Ecuadors største by, og vi rakk å gjøre en del ting. Malecon 2000 er strandpromenaden, og den er ganske lang. Folk bruker den til å jogge, se på de fine lysene fra pariserhjulet, spise, drikke og kose seg. På kvelden våknet horder av gresshopper til live. Det var ganske sjukt. De fløy overalt, og de landa ofte på folk. Ikke fult så gøy.

20180115_175009

Quito

20180117_11361020180117_114501

20180117_134234

La Ronda

20180117_135720

Vi rakk å ta oss en tur opp til fyret. Det ligger på toppen av en ås med mange fargerike bygninger. Gresshoppene hadde også inntatt fyre. I trapperommet i selve fyret var de første trappetrinnene og porten full av gresshopper. De lagde en nokså imponerende støy takket være ekkoet i trapperommet. Vi klarte å komme oss forbi de små vaktene og opp til toppen for å se Guayaquil fra høyden. På vei ned tok vi en pause for å smøre oss med solkrem og en is. Sola var drepende varm. Samme dag tok vi turen til Iguanaparken. Det sier seg selv hva parken har å by på – iguaner. Det var utrolig mange iguaner der! Store og små iguaner i alle kriker og kroker. Der var i buskene, oppe i trærne, i vannet og under benkene. I tillegg var det noen søte skilpadder der. De holdt til på en «øy» i vannet. Selv om det stod flere skilt om at man ikke skulle mate dyrene, så var det flere som gjorde nettopp det (ikke vi). De ble for det meste fora med salatblader enkelte stod og solgte. Andre mata duene, og de flokka seg rundt maten. Duene var ikke redde, og stod på hodet, skulder og armer. Iguanene brydde seg lite om de ivrige duene som både stod og gikk over ryggene på dem. Syke greier.

20180117_20574320180118_12273120180118_12524020180118_14531420180118_150044

20180118_201307

Krabbe er populært i Guayaquil

Olón og Puerto Lopez venta på oss etter en Guayaquil. I Olón tok Lars et surfekurs , mens jeg bada og solte meg. Vi gjorde nesten det samme i Puerto Lopez, men der hadde vi flere dager på oss. Vi tok turen til Isla de la Plata, eller Poor mans galapagos som det også kalles. Vi var en gjeng på nesten 20 turister som tok båten ut. Målet var å se på blue footed boobies, eller blåfotsule som de heter på norsk. Det er noen spesielle fugler med bå føtter. Det ble også litt snorkling etter lunjs. Det var ganske gøy. Det var mange flere fisker der enn da vi dykka i Taganga. Det var utrolig å se alle fargene og stimene av fisk som var overalt.

20180122_110637

Vi ble møtt av et par havskilpadder da vi kom frem til øya

20180122_114521

20180122_120300

Blue footed boobies

20180122_125127

Stranda i Puerto Lopez var ikke så fin som den i Olón, men fra Puerto Lopez til Los Frailes var det ikke langt med buss. Det er en nasjonalpark som også har en fantastisk strand. Ikke bare bada vi og koste oss i sola, vi tok også turen opp til en liten høyde. Der så vi utover Stillehavet og stranda. Sol og strandliv er godt for kroppen og humøret. Det blir merkelig å skulle møte den norske vinteren igjen.

20180120_121320

Ceviche på stranda i Olón

20180120_180612

God stemning i Puerto Lopez

20180121_122347

Los Frailes

20180121_144614

20180122_094255

Fiskerne med kveldens fangst i Puerto Lopez

20180122_174424

20180123_112746

Surfekongen

I går feira vi bursdagen til Lars. Hele 32 år har han tilbragt på denne jordkloden. Dagen gikk til å klatre, spise på El Corral, spise på Fusionario og spise litt kake på kvelden med Diego, Josefa og Gordo.

Om bare to dager stikker vi avgårde igjen. Turen går til San Andres, en colombiansk øy ute i Karibien

 

Feliz navidad y prospero año nuevo!

 

Godt nyttår!

Nyttårsaften feiret vi med Acuña klanen på en finca (en slags hytte) på et sted folk i Bogotá kaller for «tierra caliente». Det betyr varm jord… og er litt som uttrykket syden. Bogotá kan være kaldt, spesielt etter at sola har gått ned. Så vi samlet oss, og dro til tierra caliente, nærmere bestemt Nilo som ligger i Cundinamarca rett utenfor Bogotá. Kjøreturen til og fra var som trafikken opp og ned påskefjellet. Kø absolutt hele veien.

IMG-20180102-WA0013.jpg

Et dårlig bilde av gjengen i basseget. Det mangler noen, ikke alle var like glade i å bade

Nyttårsaften her nede et viet til familien, og ikke fest eller feiring på byen. Når det er sagt, så innebærer familiesamlinger mye musikk og til tider mye drikke. Vi må ha vært rundt 40 personer, så fest ble det.

Tiltross for strømbrudd og kraftig regn, ble det en fin feiring. Vi danset, skålte med champis ved midnatt og spiste sancocho klokka ett (!). Det ble dårlig med bilder i løpet av den tre dager lange turen/feiringa. Strømmen gikk hele tiden, så da batteriet døde… Ble mobilen liggende.

20171230_171721

En runde med fotball der vinnerne var myggen og knotten

20180101_161635

1.januar er det tradisjon å stelle i stand en real grillfest

Jula ble feira i Medellin med pappa som har kommet ned for å nyte pensjonisttilværelsen i varmere strøk. Leiligheten han bor i ligger rett utenfor Medellin, i et sted som heter Itaguï. Han har på rekordtid skaffet seg en bil, så vi dro på roadtrip den 24.desember. Vi kom oss til Amaga, Fredonia og Venecia og tilbake til Medellin. På vei tilbake stoppet vi et sted og fikk oss et saftig (og kraftig) måltid, som må sies å være julemiddagen vår. De fleste spisestedene langs veiene spesialiserer seg på kjøtt og tradisjonelle retter som sancocho, modongo og ajiaco.

20171224_115913

Plazaen i Fredonia med de tre vise menn

20171224_133558

Pesebren i kirka i Venecia

20171224_135508.jpg

Reklameskilt for Pilsen – øl fra Antoquia

Da vi kom tilbake lufta jeg bikkja, tok en dusj og hvilte i noen timer. På kvelden spiste vi noen kanapeer, drakk litt, pratet og åpnet noen gaver. Vi la oss rundt midnatt, så julefeiringa ble rolig for vår del. Noen av naboene holdet det gående med høy musikk til klokken 7 om morgenen.

20171225_182146

Medellin feira 50 år med julelys i byen (alumbrados)

20171225_18313720171225_183645

20171225_185347

Julelysbonanza

20171225_191154.jpg

Mens vi var i Medellin rakk å komme oss til Jardin og Guatapé. Jardin har jeg hatt på ønskelista mi over steder å besøke i Colombia, så jeg var ganske fornøyd da vi gikk av bussen fra Medellin etter 3 timer. Vi fant raskt en café og browsa nyheter (gratis wifi i flere parker i hele Colombia!), face, insta og annet før vi la fra oss sekkene på hostelet. Dag 1 gikk til å utforske Jardin, en by som er kjent for å ha flere kaffesteder en puber/barer – Jardin og områdene rundt er perfekte til å dyrke kaffe! Det finnes mange som livnærer seg som kaffebønder, og kaffen er helt nydelig.

20171219_132051

Bygningene på plazaen i Jardin

20171219_142029

20171219_145628

Vi fikk selskap av denne fine skapningen

20171219_145714

Jardin fra høyden

20171220_110453

Fav frokoststed – Consulado vegetal

20171220_11220820171220_113137

Vi besøkte nemlig en kaffegård på vår andre dag i Jardin. Finca Los Angels bød på kaffe, patacon og en omvisning på gården. Vi fikk plukke kaffebønner, fikk forklart hvorfor colombiansk kaffe smaker så godt, sett på hvordan bønnene skrelles, fermenteres, skylles og tørkes. Vi tilbrakte en hel ettermiddag på gården. Det var så fint og rolig der. Bussturen til og fra var også en del av opplevelsen. Vi fikk beskjed om å finne en escalera på busstasjonen i Jarin. Jeg trodde at vi skulle opp en trapp. Det viste seg at escalera er et annet ord for chiva, som er en gammel buss. Bussen har ikke vinduer, og det er lange benker som man sitter på. Veien som chivasen tok var kronglete, til tider smal og over noen svært bratte åser. Det var vår første tur med chivas, og det var faktisk ganske gøy. Chivasen kjører der andre busser ikke kommer til eller der det er få, men faste passasjerer.

20171219_153635

20171220_132718

Plukker litt kaffebønner

20171220_143901

Tok med oss denne 🙂

20171220_153247

20171220_155502

Finca Los Angeles

Vi rakk også å spise nasjonalretten til Antoquia, bandeja paisa. Det er en svær tallerken med ris, bønner, platano, kvernet kjøtt, grisesvor og chorizo. Det hele skylles ned med fersk juice som serveres til alle måltider.

Med pappa stakk vi til Guatapé og ble der en natt. Det er en fargerik liten by, som ligger rett ved en kunstig innsjø, som er vannreservoar brukt til å produsere strøm. Det finnes mange fine hytter langs vannet. Området er stort, så de med penger kan kjøpe seg fred og ro. Fotballspilleren James har en hytte der, samt at foreldrene til Escobar hadde en hytte der. Og sjefen sjøl hadde også en hytte, men det er bare ruinene igjen. Hytta ble brent etter hans død, og myndigheten konfiskerte alle tomtene og husene han eide. I dag kan man leie enkelte av husene som ikke ble bent til å feriere eller holde selskap. Vi dro på en tur med motorbåt for å høre litt om historien til byen som lå der før myndighetene bestemte seg for å lage vannreservoar.

20171226_150313

Fargene i Guatapé

20171226_191037

Ingenting slipper unna julelysa

20171226_205859

Pappa i Norway-genser inspiserer en tuk-tuk

20171227_14194420171227_14200020171227_143217

Guatapé huser også El Peñol  – en svær stein man kan komme seg opp via noen trapper. På toppen har man perfekt utsikt over Guatapé, og man kan kjøpe suvenirer og noe godt å drikke. Jeg kjøpte meg en michelada con mango, og det var supergodt. Det er mange turister som reiser dit, så det var ganske tettpakka på toppen.

20171226_122036

Peñol

20171226_130318

Helt på toppen – 740 trappetrinn

20171226_130756

Utsikten fra toppen

20171226_132422

Michelada con mango

Neste gang jeg stikker til Medellin skal jeg ta guidet turer innom enkelte nabolag, som comuna 13, kjent for å være en av de farligste nabolagene i Medellin da Pablo Escobar styrte det meste. Etter Escobar og med mye velvilje fra innbyggerne og myndighetene i Medellin, er dette stedet på vei opp. I tillegg til å være kjent som Comuna 13, heter området San Javier. Dit kan man ta metroen (den eneste i hele Colombia), og så ta noen rulletrapper opp de bratte bakkene. Disse rulletrappene kobler San Javiers fattigste områer med resten av Medellin. Det samme gjør Metrocable (taubanen). De som bor i åsene er oftest de fattigste, og med innsats og velvilje får disse nå tilgang til byen – der man finner jobber og utdanningsmuligheter.

Om 10 dager stikker jeg til Ecuador. I løpet av et kalenderår kan turister oppholde seg  Colombia i opp til 180 dager før man må reise hjem – eller inn og ut hvis man har planlagt godt nok. I januar har jeg vært i Colombia i 6 måneder, det vil si 180 dager. Etter to uker i Ecuador kommer jeg tilbake på nytt turistvisum som varer i 90 dager. For å kunne få nye 90 dager må jeg vise at jeg skal reise ut, og det skal jeg jo. Neste gang jeg søker fornyelse av turistvisumet er det med en flybillett hjem til Norge.