Only 5 months lefts

Etter en vellykket tur til Ecuador… Eller nesten vellykket. Tame nektet å sjekke oss inn på flyet tilbake til Bogotá før vi kunne vise at vi skulle reise fra Colombia en gang i fremtiden. Vi hadde ikke det problemet da vi reiste til Colombia første gangen, så vi endte opp med å kjøpe noen relativ billige flybilletter til Aruba… Så da skal vi til Aruba en tur. Vi reiser faktisk 14.februar.

Tilbake til det som var vellykket med Ecuador. Første stopp var Quito. Selv om byen ikke ligger så mye høyere enn Bogotá, så kjente vi høydeforskjellen. Littegranne tyngre å gå oppover (noen av gatene i Quito er ganske bratte). Å besøke Mitad del mundo sto på «to-do» lista vår. Helt siden jeg var liten har jeg ønsket å besøke midten av verden. Pappa kom en gang hjem med en lite statue av monumentet som man finner på ekvator, og endelig fikk jeg dratt dit selv! Jeg tok noe som virker som en trillion bilder og oppdaterte snapchat litt for hyppig, men det var en kul opplevelse. En fot på nordlige halvkule, og en fot på den sørlige halvkule. Det er ikke hver dag man kan gjøre det. Inne i monumentet er det et museum om stedet, pluss en etasje med eksperimenter. Ting oppfører seg ikke som «normalt» når man står på midten av planeten.

20180114_122842

Veien til midten av verden

20180114_123457

Grilla cuy – marsvin er en delikatesse i Ecuador

20180114_132937

20180114_135721

Mitad del mundo

20180114_141007

20180114_143725

Having the time of my life

Vi tok også en tur til et annet sted, Museo Templo del Sol Pintor Ortega Maila. Det er et stort bygg utført i stein som fungerer som et slags museum og atelier for kunstneren Ortega Maila. Museet er vie til kunnskapet og tradisjonene urbefolkningen hadde. Vi fikk en fin omvisning om ritualer, guder og skikker som ble brukt før spanjolerne og inkaene tok over. Vi fikk innføring i hvordan steiner ble brukt til å gjennopprette balansen i kroppen og hvordan eteriske oljer ble brukt. Tilslutt fikk vi en kopp rykende varm coca-te. Det skal visst hjelpe mot ubehag ved høyden, men vi merket ikke noe.

20180114_150457.jpg

I Quito har de TeleferiQo – en taubane, el slags skiheis opp til et utkikkssted hele 4000 moh. Derfra kan kan man ta en gåtur opp Pichincha. Vår plan var å gjøre det, men vi hadde ikke planlagt det så godt. Da vi kom frem til stasjonen stod det en rekke anbefalinger som vi ikke hadde fått med oss. Som f.eks at man IKKE bør starte på turen etter kl. 11. Vi var der rundt halv ett… Det var litt kaldt og ganske tåkete da vi gikk av på endestasjonen. Den fine utsikten man får over byen var bare å glemme. Vi surra litt rundt og starta å gå. Tåka la ganske tett. Etter en stund begynte det å regne lett. For hver meter opp regnet det bare mer og mer. Etterhvert regnet det ganske mye. Regnet gikk så over til hagel. Vinden økte også. Vi kom opp til et radiotårn. Da var vi nesten gjennomvåte, så vi bestemte oss for å snu. Det er nok den klokeste avgjørelsen vi tok den dagen. Det begynte å tordne. Det hørtes ganske høyt. Så kom lynet. Det lyna flere ganger, og jeg ble gaaaaanske engstelig. På skiltene vi så tidligere stod det at man skulle ikke undervurdere været. Det gjordet kanskje vi… Og skulle det begynne å lyne, skulle man holde seg så nærme bakken som mulig. Det var ikke så lett. Vi gikk i konstant nedoverbakke fra radiotårnet og til stasjonen. Vi ble heldigvis ikke truffet av lynet, men vi var gjennomvåte og kalde.

20180115_12384920180115_142728

Dagen etter vårt våte eventyr dro vi til Cotopaxi med BikingDutchman. Cotopaxi er verdens mest høyeste aktive vulkan. Enkelte tøffe sjeler bestiger vulkanen, men vi nøyde oss med å komme 4500 meter over havet med bil for å sykle ned. Det var litt av en opplevelse. Jeg har aldri bedrevet noen form for ekstreme aktiviteter. Det å skulle sykle ned en uasfaltert, grusete, gjørmete vei var en litt skremmende tanke. Men det stoppet meg ikke. Det må være den mest humpete turen noensinne. Etter å ha sykla på veien, skulle vi sykle i terrenget bortover. Gress, gruss og uendelig mange steiner. Offroad sykling har aldri vært i nærheten å stå på en lite over ting jeg vil gjøre. Jan, nederleneren som driver selskapet var med på turen. Mannen er 63 år gammel og har holdt på i nesten 26 år. Han var en god guide, og å få sykle med han var både gøyalt og hyggelig. På vei ned syklet vi over et rolig og fint landskap. Vi fikk besøk av noen kuer og villhester på deler av strekninga.

20180116_11120120180116_123414

Etter å ha sett oss litt rundt i gamlebyen en siste dagen i Quito tok vi drosje til flyplassen. Neste stopp var Guayaquil – en kystby. Vi hadde 2 dager i Ecuadors største by, og vi rakk å gjøre en del ting. Malecon 2000 er strandpromenaden, og den er ganske lang. Folk bruker den til å jogge, se på de fine lysene fra pariserhjulet, spise, drikke og kose seg. På kvelden våknet horder av gresshopper til live. Det var ganske sjukt. De fløy overalt, og de landa ofte på folk. Ikke fult så gøy.

20180115_175009

Quito

20180117_11361020180117_114501

20180117_134234

La Ronda

20180117_135720

Vi rakk å ta oss en tur opp til fyret. Det ligger på toppen av en ås med mange fargerike bygninger. Gresshoppene hadde også inntatt fyre. I trapperommet i selve fyret var de første trappetrinnene og porten full av gresshopper. De lagde en nokså imponerende støy takket være ekkoet i trapperommet. Vi klarte å komme oss forbi de små vaktene og opp til toppen for å se Guayaquil fra høyden. På vei ned tok vi en pause for å smøre oss med solkrem og en is. Sola var drepende varm. Samme dag tok vi turen til Iguanaparken. Det sier seg selv hva parken har å by på – iguaner. Det var utrolig mange iguaner der! Store og små iguaner i alle kriker og kroker. Der var i buskene, oppe i trærne, i vannet og under benkene. I tillegg var det noen søte skilpadder der. De holdt til på en «øy» i vannet. Selv om det stod flere skilt om at man ikke skulle mate dyrene, så var det flere som gjorde nettopp det (ikke vi). De ble for det meste fora med salatblader enkelte stod og solgte. Andre mata duene, og de flokka seg rundt maten. Duene var ikke redde, og stod på hodet, skulder og armer. Iguanene brydde seg lite om de ivrige duene som både stod og gikk over ryggene på dem. Syke greier.

20180117_20574320180118_12273120180118_12524020180118_14531420180118_150044

20180118_201307

Krabbe er populært i Guayaquil

Olón og Puerto Lopez venta på oss etter en Guayaquil. I Olón tok Lars et surfekurs , mens jeg bada og solte meg. Vi gjorde nesten det samme i Puerto Lopez, men der hadde vi flere dager på oss. Vi tok turen til Isla de la Plata, eller Poor mans galapagos som det også kalles. Vi var en gjeng på nesten 20 turister som tok båten ut. Målet var å se på blue footed boobies, eller blåfotsule som de heter på norsk. Det er noen spesielle fugler med bå føtter. Det ble også litt snorkling etter lunjs. Det var ganske gøy. Det var mange flere fisker der enn da vi dykka i Taganga. Det var utrolig å se alle fargene og stimene av fisk som var overalt.

20180122_110637

Vi ble møtt av et par havskilpadder da vi kom frem til øya

20180122_114521

20180122_120300

Blue footed boobies

20180122_125127

Stranda i Puerto Lopez var ikke så fin som den i Olón, men fra Puerto Lopez til Los Frailes var det ikke langt med buss. Det er en nasjonalpark som også har en fantastisk strand. Ikke bare bada vi og koste oss i sola, vi tok også turen opp til en liten høyde. Der så vi utover Stillehavet og stranda. Sol og strandliv er godt for kroppen og humøret. Det blir merkelig å skulle møte den norske vinteren igjen.

20180120_121320

Ceviche på stranda i Olón

20180120_180612

God stemning i Puerto Lopez

20180121_122347

Los Frailes

20180121_144614

20180122_094255

Fiskerne med kveldens fangst i Puerto Lopez

20180122_174424

20180123_112746

Surfekongen

I går feira vi bursdagen til Lars. Hele 32 år har han tilbragt på denne jordkloden. Dagen gikk til å klatre, spise på El Corral, spise på Fusionario og spise litt kake på kvelden med Diego, Josefa og Gordo.

Om bare to dager stikker vi avgårde igjen. Turen går til San Andres, en colombiansk øy ute i Karibien

 

Feliz navidad y prospero año nuevo!

 

Godt nyttår!

Nyttårsaften feiret vi med Acuña klanen på en finca (en slags hytte) på et sted folk i Bogotá kaller for «tierra caliente». Det betyr varm jord… og er litt som uttrykket syden. Bogotá kan være kaldt, spesielt etter at sola har gått ned. Så vi samlet oss, og dro til tierra caliente, nærmere bestemt Nilo som ligger i Cundinamarca rett utenfor Bogotá. Kjøreturen til og fra var som trafikken opp og ned påskefjellet. Kø absolutt hele veien.

IMG-20180102-WA0013.jpg

Et dårlig bilde av gjengen i basseget. Det mangler noen, ikke alle var like glade i å bade

Nyttårsaften her nede et viet til familien, og ikke fest eller feiring på byen. Når det er sagt, så innebærer familiesamlinger mye musikk og til tider mye drikke. Vi må ha vært rundt 40 personer, så fest ble det.

Tiltross for strømbrudd og kraftig regn, ble det en fin feiring. Vi danset, skålte med champis ved midnatt og spiste sancocho klokka ett (!). Det ble dårlig med bilder i løpet av den tre dager lange turen/feiringa. Strømmen gikk hele tiden, så da batteriet døde… Ble mobilen liggende.

20171230_171721

En runde med fotball der vinnerne var myggen og knotten

20180101_161635

1.januar er det tradisjon å stelle i stand en real grillfest

Jula ble feira i Medellin med pappa som har kommet ned for å nyte pensjonisttilværelsen i varmere strøk. Leiligheten han bor i ligger rett utenfor Medellin, i et sted som heter Itaguï. Han har på rekordtid skaffet seg en bil, så vi dro på roadtrip den 24.desember. Vi kom oss til Amaga, Fredonia og Venecia og tilbake til Medellin. På vei tilbake stoppet vi et sted og fikk oss et saftig (og kraftig) måltid, som må sies å være julemiddagen vår. De fleste spisestedene langs veiene spesialiserer seg på kjøtt og tradisjonelle retter som sancocho, modongo og ajiaco.

20171224_115913

Plazaen i Fredonia med de tre vise menn

20171224_133558

Pesebren i kirka i Venecia

20171224_135508.jpg

Reklameskilt for Pilsen – øl fra Antoquia

Da vi kom tilbake lufta jeg bikkja, tok en dusj og hvilte i noen timer. På kvelden spiste vi noen kanapeer, drakk litt, pratet og åpnet noen gaver. Vi la oss rundt midnatt, så julefeiringa ble rolig for vår del. Noen av naboene holdet det gående med høy musikk til klokken 7 om morgenen.

20171225_182146

Medellin feira 50 år med julelys i byen (alumbrados)

20171225_18313720171225_183645

20171225_185347

Julelysbonanza

20171225_191154.jpg

Mens vi var i Medellin rakk å komme oss til Jardin og Guatapé. Jardin har jeg hatt på ønskelista mi over steder å besøke i Colombia, så jeg var ganske fornøyd da vi gikk av bussen fra Medellin etter 3 timer. Vi fant raskt en café og browsa nyheter (gratis wifi i flere parker i hele Colombia!), face, insta og annet før vi la fra oss sekkene på hostelet. Dag 1 gikk til å utforske Jardin, en by som er kjent for å ha flere kaffesteder en puber/barer – Jardin og områdene rundt er perfekte til å dyrke kaffe! Det finnes mange som livnærer seg som kaffebønder, og kaffen er helt nydelig.

20171219_132051

Bygningene på plazaen i Jardin

20171219_142029

20171219_145628

Vi fikk selskap av denne fine skapningen

20171219_145714

Jardin fra høyden

20171220_110453

Fav frokoststed – Consulado vegetal

20171220_11220820171220_113137

Vi besøkte nemlig en kaffegård på vår andre dag i Jardin. Finca Los Angels bød på kaffe, patacon og en omvisning på gården. Vi fikk plukke kaffebønner, fikk forklart hvorfor colombiansk kaffe smaker så godt, sett på hvordan bønnene skrelles, fermenteres, skylles og tørkes. Vi tilbrakte en hel ettermiddag på gården. Det var så fint og rolig der. Bussturen til og fra var også en del av opplevelsen. Vi fikk beskjed om å finne en escalera på busstasjonen i Jarin. Jeg trodde at vi skulle opp en trapp. Det viste seg at escalera er et annet ord for chiva, som er en gammel buss. Bussen har ikke vinduer, og det er lange benker som man sitter på. Veien som chivasen tok var kronglete, til tider smal og over noen svært bratte åser. Det var vår første tur med chivas, og det var faktisk ganske gøy. Chivasen kjører der andre busser ikke kommer til eller der det er få, men faste passasjerer.

20171219_153635

20171220_132718

Plukker litt kaffebønner

20171220_143901

Tok med oss denne 🙂

20171220_153247

20171220_155502

Finca Los Angeles

Vi rakk også å spise nasjonalretten til Antoquia, bandeja paisa. Det er en svær tallerken med ris, bønner, platano, kvernet kjøtt, grisesvor og chorizo. Det hele skylles ned med fersk juice som serveres til alle måltider.

Med pappa stakk vi til Guatapé og ble der en natt. Det er en fargerik liten by, som ligger rett ved en kunstig innsjø, som er vannreservoar brukt til å produsere strøm. Det finnes mange fine hytter langs vannet. Området er stort, så de med penger kan kjøpe seg fred og ro. Fotballspilleren James har en hytte der, samt at foreldrene til Escobar hadde en hytte der. Og sjefen sjøl hadde også en hytte, men det er bare ruinene igjen. Hytta ble brent etter hans død, og myndigheten konfiskerte alle tomtene og husene han eide. I dag kan man leie enkelte av husene som ikke ble bent til å feriere eller holde selskap. Vi dro på en tur med motorbåt for å høre litt om historien til byen som lå der før myndighetene bestemte seg for å lage vannreservoar.

20171226_150313

Fargene i Guatapé

20171226_191037

Ingenting slipper unna julelysa

20171226_205859

Pappa i Norway-genser inspiserer en tuk-tuk

20171227_14194420171227_14200020171227_143217

Guatapé huser også El Peñol  – en svær stein man kan komme seg opp via noen trapper. På toppen har man perfekt utsikt over Guatapé, og man kan kjøpe suvenirer og noe godt å drikke. Jeg kjøpte meg en michelada con mango, og det var supergodt. Det er mange turister som reiser dit, så det var ganske tettpakka på toppen.

20171226_122036

Peñol

20171226_130318

Helt på toppen – 740 trappetrinn

20171226_130756

Utsikten fra toppen

20171226_132422

Michelada con mango

Neste gang jeg stikker til Medellin skal jeg ta guidet turer innom enkelte nabolag, som comuna 13, kjent for å være en av de farligste nabolagene i Medellin da Pablo Escobar styrte det meste. Etter Escobar og med mye velvilje fra innbyggerne og myndighetene i Medellin, er dette stedet på vei opp. I tillegg til å være kjent som Comuna 13, heter området San Javier. Dit kan man ta metroen (den eneste i hele Colombia), og så ta noen rulletrapper opp de bratte bakkene. Disse rulletrappene kobler San Javiers fattigste områer med resten av Medellin. Det samme gjør Metrocable (taubanen). De som bor i åsene er oftest de fattigste, og med innsats og velvilje får disse nå tilgang til byen – der man finner jobber og utdanningsmuligheter.

Om 10 dager stikker jeg til Ecuador. I løpet av et kalenderår kan turister oppholde seg  Colombia i opp til 180 dager før man må reise hjem – eller inn og ut hvis man har planlagt godt nok. I januar har jeg vært i Colombia i 6 måneder, det vil si 180 dager. Etter to uker i Ecuador kommer jeg tilbake på nytt turistvisum som varer i 90 dager. For å kunne få nye 90 dager må jeg vise at jeg skal reise ut, og det skal jeg jo. Neste gang jeg søker fornyelse av turistvisumet er det med en flybillett hjem til Norge.

 

 

Siden sist…

Hva har vi gjort? Vel… Ganske mye.

Vi har farta rundt i Colombia, og til tider frister det lite å sitte og skrive. Men nå som det regner en del og blåser surt i Bogotá, passer det fint å skrive litt.

Siden det fantastiske besøket til Chocó, har vi vært i parken Jaime Duque, Cartagena, Tunja, Villa de Leyva, Paipa, Raquirá, Sogamoso og Nobsa. Områdene rundt Bogotá som heter Boyacá har mye bra å by på. Ikke bare kommer man seg vekk fra alt en millionby som Bogotá har (på godt og vondt), men man kommer til vakker natur (nesten bilfri) og supervennlige folk.

20171122_103130

Vi stakk innom Pozo de Hunzahua i Tunja – som forteller hvordan en slags brønn oppstod pga av en søster og en bror som forelsket seg og senere ble gift (forelling fra muisca tiden)

20171122_170152

Villa de Leyva

20171123_122117

Vi besøkte en vingård, fikk omvisning og smakte nydelig colombiansk vin

20171123_124142

Penis skulpturer fra et observatorium muisca folket bygde. En liten hyllest til mannen og fruktbarheten

20171123_172927

Villa de Leya fra høyden

Tunja, Villa de Leyva Raquira, Raguirá, Paipa, Sogamoso og Nobsa ligger i Boyacá, rett utenfor Bogotá. Det var en litt spontan tur, men noe vi hadde tenkt på. Vi bestemte oss for å ta en buseta (en slags rutebuss) fra Bogotá og til Tunja som er hovedstaden i Boyacá. De fleste byene ligger 1 time busstur fra hverandre, så man kommer seg lett rundt. Vi ble fortalt at det skulle være kaldt der… Men sola varma som bare det. Det gjorde den hver dag mens vi var på tur. Villa de Leyva var neste stopp, og er en populær by blant turister og colombianere. Det er en rolig by med en svær plaza, og mange koselige butikker. Rundt byen så man grønne åser som omkranset hele området. Det var ganske fint, og noe som virker å være typisk for Boyacá. Frodige åser og høye fjell. Fra Leyva tok vi buss til Raguirá som er kjent for å selge tonnevis av keramikk og artesanias. Det var så utrolig mye fint der, og mange av husene rundt plazaen var i sterke farger. Etter å ha surra rundt, dro vi tilbake til Leyva. Der tok vi på oss turklær og tok turen opp til en Jesus statue som voktet over Leyva. På vei ned ble det mørkt, men vi klarte å komme oss helskinnet ned ( jeg mista bare fotfestet to ganger). Sola går ned mellom halv seks-seks, og det er omtrent uten unntak.

20171124_132418

Inspeksjon av ruanas og ponchoer

20171124_135814

Noe av det man kan kjøpe i Raquirá

Etter noen fine dager i Leyva, dro vi til Paipa. Der ble vi 1 natt. Vi tok oss en tur til en stor innsjø for å finne en geocache (vi fant den!) og titta litt på byen. Ikke stort å se på… Deretter tok vi ture til Sogamoso, som minnet oss om Bogotá. Mye folk og tett trafikk. Der surra vi litt rundt. Så på noen parker og et monument viet til Musica folket som holdt til der. Sogamoso var et perfekt sted for å kunne komme oss til Lago de Tota. Det er Sør-Amerikas nest høyeste innsjø (3015 moh), kun slått av Titicaca (3812 moh) som ligger i Peru. Lago de Tota har en fantastisk hvit strand. Når sola skinner, er det nesten som å være i syden. Det blåste ganske surt, og vannet er ikke særlig varmt. Vi tok ikke en dukkert, men gikk rundt og utforsket området. Vi møtte på noen søte sauser og rautende kuer. Vi rakk også å stikke innom byen som heter Nobsa. Det ligger rundt 10-15 min unna Sogamoso med buss. Nobsa er kjent for sine håndproduserte ruanas. Det ligner en poncho, men er lagd av lammeull. Fine og billigere enn andre steder i Colombia. Nobas var lite og rolig. Vi stakk innom butikker og drakk deilig kaffe. Etter en uke på reise stakk vi tilbake til Bogotá. Der rakk vi å hilse på pappa på flyplassen før han tok et fly videre til Medellin.

20171126_162034

Gatekunst i Sogamoso

20171127_122420

Lago de Tota

20171127_131624

Playa Blanca

20171127_172346

Mer gatekunst i Nobsa – som viser at de er stolte over å produsere ruanas. Det avholdes en egen ruanas festival i Nobsa

Cartagena er nok den mest populære turistbyen i Colombia. Hit kommer alle. Det ligger helt nord i landet, og man kan ta seg en svømmetur i det karibiske hav når man trenger å kjøle seg ned. Det er ganske digg. I tillegg har Cartagena et stort antall restauranter, der det er nesten umulig å ikke nyte et supergodt måltid. I Bogotá skal man lete lenge før man finner  restauranter på nivå med de vi fant i Cartagena. Ceviche, fisk og sjømat, tapas, sushi og deilig is. Selvfølgelig var ikke alt rosenrødt i Cartagena. Gateselgerne. De selger alt fra hatter, t-skjorter til smykker og vesker. Det gjelder å prute, og orker man kan man stikke av med noen gode røverkjøp. Disse selgerne er OVERALT, og er utrolig plagsomme. Det er bare å takke pent nei takk og gå videre.

20171109_192510

Cartagena by night

20171110_132824

Militær utkikkspost langs muren

Jeg hadde et sterkt ønske om å reise til Cartagena for å se hvordan de feira Cartagenas frigjøring – eller La Independencia de Cartagena de Indias. Det var en nesten ukelang folkefest med dans og musikk. MYE dans og musikk. Det var parader i gatene med kostymer, kåring av colombias vakreste og en liten gay parade. Det var fint å se kjolene og kostymene som folk tydelig har brukt mye tid på å få i stand. Folk danset salsa og tok barna sine med ut for å feire. Det virker som om Cartagena er snudd på hodet mens feiringa foregår. Vi gjorde som de lokale, og stilte oss opp for å se på de ulike paradene som var fordelt på ulike dager.

20171111_160657_01020171111_16121920171112_171655

Cartagena er en fin havneby. På grunn av beliggenheten, er det utrolig varmt der. Der er derfor det er et populært reisested. Cartagena kan by på noen flotte strender, klart og varmt vann. Gamlebyen i Cartagena står på Unescos verdensarvliste, og ikke uten grunn. Murene som omkranser gamlebyen er imponerende. Bygningene innenfor murene er i sterke farger og i kolonialstil. Kirkene er gigantiske og byen har en unik historie. Cartagena var en viktig havneby  for spanjolene, og de bygde et omfattende og imponerende forsvarsverk i byen. Det er utrolig fint der, og man er nesten nødt til å ta turen for å se. Utenfor murene ligger Getsemani som er blitt en hipp bydel, og Bocagrande – hoteller på rad og rekke ved stranda.

20171113_124154

Rester av koraller i steinblokker brukt på en kirke

20171114_12292220171115_115227

En kusine og hennes familie inviterte oss til et sted som heter Sopó, der parken Jaime Dugue ligger. Det er en stooooor fornøyelsespark med mye rart. Det kuleste er at det ligger en replika av Taj Mahal – som er like stor som orginalen i India. Grunnleggeren var en pioner innen flyverdenen, og donerte parken til sine landskvinner og menn. Ganske rått. Vi løp rundt der som noen gærniger for å rekke alt, og sparte Taj Mahal til slutt… Det var dumt, for da vi 30 min før stengetid skulle inn, hadde de stengt slottet. Typisk. Heldigvis fikk vi sett mye annet. I tillegg til radiostyrtebiler, museum, gigantiske kart over Colombia, store skip og Taj Mahal finnes det en dyrepark der. Det fantes alt fra tigere til søte små apekatter.

IMG_7827IMG_7910

Om få dager reiser vi til Colombias nest største by, Medllin. Pappa har gått av med pensjon, og skal tilbringe noe av tiden sin der. Planen er å feire jul med han og utforske byen og området rundt.

Nyttårsaften skal vi selvfølgelig feire med familien til mamma. Planen er å reise til det de i Bogotá kaller «tierra caliente». Det vil si områdene utenfor Bogotá som ligger lavere i terrenget, og som da er mye varmere enn Bogotá. Enkelte har trodd at vi koser oss i varmen, men Bogotá kan til tider være ganske kaldt. Det ligger tross alt 2640 meter over havet.  På nyåret stikker vi til Quito, som ligger litt høyere.

Jul, jul, jul. Her i Colombia selges det ikke pepperkaker, gløgg og klementiner over en lav sko som i Norge, men det er mye annet. Julelys er tydeligvis helt essensielt til jul. Det er julelys på nesten alt. Parkene og gatene er proppfulle av julelys. Enkelte nabolag går sammen om å pynte med flest mulig lys til jul. Jomfru Maria og Jesusbarnet finnes naturligvis til salgs i alle butikker. Det blir verken ribbe eller pinnekjøtt på oss, men vi vil forhåpentligvis spise noe annet godt.

20171202_200757

Juletreet til tanta mi er ferdig dekorert. Det sies at etter Halloween hopper colombianerne rett til jula. November er en usynlig måned

20171203_175050

 

 

Chocó

Dette stedet har ingenting med sjokolade å gjøre. Chocó er det distrikt som ligger ved Colombias vestkyst, Stillehavet (el pacifico). Vi var der i 14 dager. Jeg er nødt til å komme med en advarsel. Dette innlegget kommer til  bli laaaangt.

Spanjolene erobret Colombia rundt 1500 og begynte tidlig å importere afrikanske slaver for å arbeide hovedsaklig på sukkerplantasjer, i gullgruver og på bondegårdene. Befolkningen i Chocó består i hovedsak av etterkommere til de afrikanske slavene. Det eksisterer også en del indianersamfunn, som preger «bybildet» (Chocó har kun 500 000 av de nesten 50 millioner menneskene som bor i Colombia). Quibdó er hovedstaden i Chocó, og ligger langs en elv i innlandet.

Vi var så vidt innom Quibdó. Vår destinasjon var Nuquí og El Valle helt ute ved kysten, uten de største forbindelsene til noe som helst…. Store deler av Chocó har ingen veier som knytter det til innlandet. Man kan fly til Nuquí og Bahía Solano i knøttsmå fly, eller 24 timer i et frakteskip fra Buenaventura. Vi tok fly… For å komme seg mellom flere av byene er man nødt til å ta en motorbåt (lancha). Det er tidevannet som råder, og mye av båttrafikken er avhengig av denne.

Man får høre mye rart om Chocó av andre colombianere. Det er ikke et veldig populært reisemål, selv om det er noen «modige» som legger ferien sin til nettopp hit. Det har rykte på seg for å være et farlig sted og at det ikke er noe fint der. Menneskene der er ikke til å stole på og man bør være veldig forsiktig… Disse ryktene eller fordommene hadde vi (spesielt jeg) i bakhodet da vi reiste. Noen av ryktene bunner muligens i at det er et område med lav levestandard, mangel på rent drikkevann, dårlig infrastruktur og mangel på mange av de tingene som vi tar for gitt (sykehus, importert mat, internett osv). «Hora chocoana» (Choco-tid) er et uttrykk som kommer herfra, og er beskrivende på at livet her foregår i et sakte tempo. Folk i regionen blir noen ganger beskyldt for å være late. Men når det er sagt, det finnes ikke mange jobber. De fleste livnærer seg ved fiske og butikkvirksomhet. Chocó sies å være et området de colombianske myndighetene har glemt…  Man finner gull og platina (hvitt edelmetall, snl.no). Dessverre kommer ikke inntektene av produksjon/salg menneskene her til gode.

IMG_5896

Chocó fra lufta

Men Chocó er så mye mer enn det. Chocó er et grønt og frodig sted. Det huser en del av Colombias regnskog, og er et av områdene i verden med størst biologisk mangfold. Det finnes utallige fuglearter, frosker (inkludert noen av de giftigste). Dyrelivet og plantelivet her er helt utrolig.

Klimaet er noe for seg selv det også. Chocó ligger lavt i terrenget. Siden det er regnskog her, er det fuktig. Og klamt. Det er varmt, til  tider ulidelig varmt. Det regner. Og når det regner, så regner det MYE. Vi opplevde hele tre dager med nonstop regn. Chocó er et av de stedene i verden der det regner mest. Og ikke bare regn… men noen voldsomme lyn og torden som man kunne høre og se omtrent hver natt. I starten var det litt skummelt men til slutt ble man vant til det.

IMG_6112

Steinene som kommer frem når det er lavvann, fjære

IMG_6373

Regnskog

Chocó er røft. Strendene har svart sand med store bølger som slår inn mot land. Det er annerledes på en bra måte. Det er unikt, isolert, vakkert med mange ting man ikke kan råde over. Her er det naturen som bestemmer. Chocó er et perfekt sted å dra for å slappe av, koble seg av verden og bare nyte livet.

Chocó tiltrekker seg en del folk i løpet av juni til oktober. Det er da hvalsesongen langs vestkysten finner sted, og var hovedgrunnen til at vi dro, men vi fikk mye, mye mer på kjøpet.

Nuquí

Vi tilbrakte de 3 første dagene i Nuquí. Stedet er fint, og har noen butikker og restauranter. Ettersom det var vår første gang i området, tok vi inn på Nuquímar hotel med en 3-dagers pakke hvor alt var inkludert.

IMG_6136

Noen av husa i Nuqui

IMG_5926

Nuqui sett fra en kano

IMG_5935

Mangroveskog i Nqui

Playa Olimpica – Vi ble plukket opp på flyplassen av eieren av hotellet, ble tatt med til rommet vårt, vi skifta også var vi klare til vår første utflukt. Målet var en liten omvisning i mangroveskogen og Playa Olimpica, en kjeeeeeempelang strand en 10-minutters båttur fra Nuquí. Vi hadde selskap et et eldre spansk par, som ikke virka helt fornøyde. De ville ikke ikke gå langs stranda fordi de ikke fantes strandstoler og parasoller der. Så de dro tilbake til hotellet. Vi hadde stranda nesten for oss selv (med unntak av noen som fylte sekker på sekker med sand). En fin strand med varmt vann og store bølger. Her oppdaget vi krabber. Massevis av krabber. De graver hull i sanden og bruker det som gjemmested. Det var nokså artig å se på. De var raske, så et nærbilde var så å si umulig. Det var enklere å få til da vi oppdaget eremittkreps! De var også tallrike. Vi var litt forsiktige i starten, men etterhvert turte  vi å plukke dem opp. Mellom havet og elva, der det var gress, lå det en kirkegård. Merkelig nok, men ikke så overraskende. Det er ikke mange steder man kan gravlegge sine kjære her.

IMG_5966

Playa Olimpica

IMG_5962

Disse krabbene løp frem og tilbake på stranda

IMG_5977

Koooooooser oss

IMG_5987

Dag 2 og 3 fikk vi selskap av en tysker. En hyggelig fyr ingen av oss husker navnet på. Han snakket ikke spansk, så jeg måtte oversette en del ting for han, men det var jeg vandt til. Vi tilbrakte begge dagene på båten til kaptein Horatio. En hyggelig fyr som viste oss rundt.

IMG_6060

Kaptein Horatio fornøyd med fangsten (tunfisk)

Termales – deilig varm kilde! Vi fikk muligheten til å ta en dukkert i en varm kilde og smøre ansiktene våre inn i mineralrikt gjørme. Det var fin opplevelse. Vi tok først en dukkert i den kalde elva rett ved, og hoppet så ut i det varme vannet. Veldig deilig. Vi møtte en litt sliten papegøye og en gjeng colombianere.

Utría – Parque Nacional Natural de Utría. Her kan man se mye av det biologiske mangfoldet Chocó har å by på. Mangroveskogen er imponerende i seg selv. Vi fikk vite at det fantes to typer mangrovetrær, og at i skogen finner man krabber, fisk og skjell. Vi kunne høre noen «klapp» hver gang et skjell lukket seg. Krabbene har en kraftig rødfarge, og er lette å oppdage. Vi så en gjeng Tucaner oppe i noen trær som hadde en høylytt samtale seg imellom. I Chocó finnes det en Tucanart som man bare finner her og i Ecuador – Chocó Tucan.

IMG_6364

Mer mangroveskog i Utria

IMG_6377

Krabbene kom frem for  si hei

IMG_20170928_150843

Stillehavskysten til Colombia får hvert år besøk av knølhvaler. Hit kommer hvalene for å føde! Området har varme vann som er perfekt for små hvaler. Her lærer mødrene kalven (de føder en hvalkalv) å die, svømme, holde pusten, hvordan trekke inn luft ved overflaten og mye mer. Hvaler – OMG! Lars ville kanskje ikke brukt dette uttrykket, men for en opplevelse! Alle tre dagene så vi hvaler. Å se ryggen, finnen, halen og når de hopper. Det er stort! Vi så dem på nært hold, rett ved båten. De er nysgjerrige dyr, men mødrene passer på når de er med de små. Man hører når de kommer opp og trekker pusten. Vi så også noen delfiner som fulgte båten og flere stimer med tunfisk. Tunfisken hoppet opp de også. De var kule å se på, og de smaker utrolig godt! Vi spiste mye tunfisk mens vi var i Chocó. Og det koster ikke så mye. Det er ikke mye dyrkbar jord i området, så det ble mye fisk, ris og plátano. Lite annet egentlig, det meste må flys inn fra Medellín.

IMG_6179

Midgardsormen… eller en hval med «humpen» (humpback whale)

IMG_6162

IMG_6462

Knølhval kalv

IMG_6461IMG_6271

IMG_6293

Hval på vei ned

IMG_6691

Sola var på vei opp da vi tok båten fra Nuqui til El Valle

El Valle/Bahía Solano

El Almejal – hovedstranda i El Valle. Mørk sand, store bølger man sovner til om natta. Fra stranda kan man se hvaler, skilpaddene kommer hit for å legge egg og det kryr av krabber og eremittkreps. Det er også et sted man kan surfe. Lars lekte seg i bølgene flere ganger. Siden bølgene er store, er det ikke like lett å ta seg en dukkert. Men man kan fortsatt ha det ganske gøy. Når det er lavvann dannes det små naturlige akvarium rundt de store steinene som ellers er helt eller delvis skjult av havet. Her kan man se småfisk svømme rundt. Vannet rundt steinene er også varme, så man kan fint ta seg et bad.

IMG_6806

Lars tester bølgene

IMG_6827

Lokal fyr langs Playa Almejal

IMG_6705

Noe av det som dukker opp med tidevannet

Hvaler – mer hvaler! Jeg ble superfascinert av hvalene. Å se dem hoppe, spesielt de små… Det er en unik opplevelse. Vi var så heldige å se en gruppe med hvaler da vi gikk langs stranda. De dukket ned og kom opp igjen. Det var fint å se, og vi ble stående en stund. Virkelig fantastisk. Vi ble tipset om noen biologer fra Medellín som har starta med guidet turer i Bahía Solano. Det kostet en del, men absolutt verdt turen. Som biologer hadde de mye mer å fortelle om hvalene enn de vi fikk vite av Horatio i Nuquí. Wildlife Pacific Ecotourism & Research – økoturisme med mye bra innhold. Inkludert var en tur til en del av mangroveskogen, vi fikk vite navn på noen fugler, vi fikk høre på hvalsang og vi fikk vite mye om hvalene. Hvordan de lever livene sine i havet. For eksempel så sover hvalungene oppå moren. Når moren kjenner at ungen «synker», dytter hun den opp slik at den kan puste. Hvalene sover ved overflaten, siden de trenger å puste. En av hjernens to halvdeler sover, mens den andre er aktiv og sørger for at hvalen holder seg flytende. Hvalene er ikke bare fascinerende når man ser dem, men også måten de oppfører seg på er unik. Knølhvalen er ikke den største av hvalene, men de er blant de mest aktive. De hopper opp enten med hele kroppen eller overkroppen. Det er ganske kult å se en hval løfte hele kroppen sin opp av vannet.

IMG_7005IMG_7006IMG_7007

Skilpadder – ved to anledninger fikk vi se havskilpadder. Det er flere av de lokale som vier mye av sin fritid, spesielt nattestid til å se etter skilpadder. Vi gikk ut om natta med en guide for et skilpaddereservat for å se etter skilpadder som kommer opp av havet for å legge egg på stranda. Dette har da moren gjort før henne og hennes mor igjen. Skilpaddene kommer nemlig tilbake til den samme stranda de klekket på. De lokale som ser etter skilpadder måler og noterer ned lengde og bredde på skallet. Så sjekker de om skilpadden er merket, og er den det noterer de ned nummeret. Hvis den ikke er merket, så blir den merket på stedet. Det skjer mens hunnen legger eggene. Da er den i en transe, og man kan ta og kjenne på skilpadda. Det var ganske kult å ta på en skilpadde med en lengde på over en halv meter (diameteren på skallet). Hun la 68 egg. Etter en 20-30 minutters tid begynte skilpadda å dekke til eggene. Så banken hun på sanda over eggene med kroppen sin. Guiden fortalte at hunnen gjør det for å gjøre sanda mer kompakt, men også for å signalisere til de små i eggene at de skal gjøre det samme når tiden er inne for at de selv skal legge egg en dag. Deretter flytta skilpadda på seg og begynte å dekke til andre områder, selv om eggene ikke lå der. Det var for å lure rovdyra til å tro at der lå det egg. Skilpaddene er truet av løshundene, rovfugler, søppel og mennesker. Det er forbudt å spise skilpadder og eggene, men det blir regnet som en delikatesse. Vi gikk langs stranda Cuevita. Det var en lang gåtur, men absolutt verdt det. Andre gang vi så skilpadder, var da vi fikk være med på slippe ut nyklekkede skilpadder. De var søte, små og helt svarte. Det var ganske artig å se hvordan de bevegde på seg. Noen lå helt stille. Guiden forklarte at skilpaddeungene «aktiveres» av lyden av havet. Og ganske så riktig, alle ble veldig ivrige da vi tok dem med til stranda. Eggene som blir tatt opp om natta blir gravd ned igjen i en inngjerding. slik hindrer de at hunder, mennesker og andre som er ute etter skilpaddeegg skal grave dem opp. De passer også på at alle eggene blir klekket. Og det skjer i etapper fordi det kommer an på kjønnet. Hunnene klekkes først, fordi de trenger mer varme enn gutta. Noen bruker lenger tid en andre på å komme ut av egget. Når man passer på eggene på denne måten, sørger man for at flere av skilpaddene kommer seg til havet. Havskilpaddene er truet, og det blir færre av dem.

IMG_6887IMG_6888

Regn, lyn og torden – omtrent hver natt kunne vi høre torden. Det var ikke like voldsomt hver gang, men vi opplevde flere ganger at strømmen gikk i løpet av natta, og kom tilbake utpå ettermiddagen. Det var ganske voldsomme greier vi ble vitne til. Rommet lyste opp hver gang det lyna i nærheten. Lyden var nesten verre. Det var umulig å sove når det tordna. Det kjentes til tider ut som om bakken rista. Lynet slo ned mange ganger, men heldigvis ikke hos oss. Det er vanskelig å beskrive hvordan det var. Voldsom regn med blitzkriglignende lysglimt og høye smell.

Kokosnøtter – overalt så vi kokosnøtter. Vi så også banantrær og noen få ananasbusker. Vi fant ut av vi skulle gå tur da tidevannet var på vei opp… Og det resulterte i at vi ble «strandet» i en liten periode. Heldivis var det noen benker vi kunne sitte på. Vi fikk besøk av en av de mange løshundene og noen folk som hadde med seg lange stokker for å få ned kokosnøttene. Det var bare å dunke borti kokosnøttene, så datt de ned. En av mennene som holdt på ga oss to kokosnøtter som han skrelte med macheten sin og åpnet for oss. Det var deilig søtt kokosvann inni nøtta, men ikke mye fruktkjøtt. Kokosnøttene vi fikk var ikke brune slik vi er vandt til å se dem i butikken i Norge. De er grønne! De er litt «hårete» når de blir skrelt. Det er først når de får hengt noen måneder til de blir som vi kjenner dem. Mystery solved. Vi trosset til slutt tidevannet, og klarte nesten å komme oss helt tørre tilbake til hotellet.

IMG_7263

Digg med ferskt kokosvann

IMG_7273

IMG_7278

«put the lime in the coconut»

IMG_7284

Fugler – alle former for fugler i alle regnbuens farger. Vi så kolibrier på nært hold hver dag. Ellers så så vi grønne fugler, røde fugler, blå fugler, gule fugler, store fugler, små fugler, svarte fugler og fugler med mange fine farger. Mange fugleentusiaster reiser til Colombia og regnskogen for å se på fugler. På en restaurant så vi noen seriøse fugletittere med svære kameraer. Vi så hvite hegre og noen gråblå, tucaner, gribber og Martín Pescador – også kjent som Kingfisher.

The dark side of Chocó….

Det negative med Chocó er at man kan se store mengder med søppel. Det er ikke bygd noe særlig godt system for avfallshåndtering, så mye av søpla finner veien til gatene, strendene og naturen. Det kommer også en god del søppel med tidevannet. Det er trist å se all søpla som flyter rundt i havet. Etter å ha sett delfiner, knølhvaler, havskilpadder og et rikt fiskeliv, så er det forferdelig å se at mennesket forurenser havet slikt som vi gjør.

Ingen av oss er spesielt imponerte over lavpris flyselskapene i Colombia… Dagen før vi skulle reise tilbake til Bogotá fikk vi en telefon fra EasyFly. De hadde endret tidspunktet på flyvningen fra Quibdó til Bogotá. Flyet gikk klokken ÅTTE om morgenen. Vårt fly med Satena gikk klokken ti fra Nuquí til Quibdo, Med andre ord: Vi rakk ikke flyet til Bogotá. Det gjorde oss selvfølgelig stressa. Ingen av oss hadde lyst til å bli en dag i Quibdó, der hovedattraksjonene i følge TripAdvisor er én kirke og én lekeplass. Vel… Vi fikk plass på et fly til Bogotá samme dag, men det gikk klokken syv om kvelden. Vi hadde ca. 8 timer i Quibdó, som vi tilbrakte på flyplassen. Sola utenfor var drepende varm. Men vi hadde tilgang til trådløst nett, mat og drikke. Jaja.

Slenger med flere fine bilder av Chocó

IMG_7133IMG_7172

IMG_7208

El Valle

IMG_7410IMG_7429

IMG_7505

Regnskog, folk og havet

IMG_7654

IMG_7752

Vår siste kveld i El Valle. Fin solnedgang som ble etterfulgt av tidenes tordenvær

Playa blanka hatt

Lars sitt panoramabilde av Playa Blanca

 

Sjekk ut denne YouTube filmen om Choco – El Chocó

 

Lars & Anka

Tekniske problemer og en magisk elv

Rett etter at forrige innlegg ble publisert knakk festet på pc-skjermen. Det skyldtes nok at jeg en gang klarte å miste pc-en i gulvet da jeg lå i senga og skrev… Jaja. Slike ting skjer. Vi sendte pc-en inn til reparasjon.

Lars og jeg dro til La Macarena som ligger i Meta. Det ligger sør for Bogotá, i et området der det er gaaaaaaaaaaaaaaaaaanske varmt. Det skyller tidvis noen kraftige regnskurer over området, noe som egentlig bare var deilig.

Vi tilbrakte tre dager der, og hadde ett mål: Å besøke Caño Cristales. Det er en elv. Og den elven forvandles til en spektakulær fargepalett når det er høysesong. I elva finnes det noen alger som man til vanlig ikke ser så mye av. Men når regnsesongen slår inn over området og elva stiger, da kan man se algene.

20170914_095852

Vårt første møte med Caño Cristales

20170914_095955

«Rosa skyer» i vannet

IMG_20170914_121706

Lars viser frem fargene i elva

IMG_20170914_122451

Krystallklart vann og fine farger

Algene kan man se i form av forskjellige farger som rød, grønn, gul og blå. Det er den røde fargen man ser mest av, og den er i enkelte områder ganske sterk. På grunn av fargene blir elva ofte omtalt som regnbueelva eller elva med de fem fargene. Vannet er kystallklart, og med naturen rundt er det en fantastisk tur. Når algene kommer i kontakt med vannet «vokser» de, og i vannet ser det ut som rosa bobler eller skyer. Sesongen er fra juli til november, og vi var der 13. til 15.september.Vi kom på en fredag, og dro igjen på søndag.

Det var på lørdagen vi dro ut med en autorisert guide for å se på elva. Turen bestod i å ta en elvebåt eller kano langs elva Guaviare. Da vi gikk av båten ble vi møtt av representanter for nasjonalparken. Deres jobb er å påse at ingen turister tar med seg blant annet plast og spesielt solkrem inn i parken. På grunn av algene, er det ikke lov å smøre seg med verken solkrem eller insektmidler. Så vi gikk i turbukser og langermede t-skjorter for å beskytte oss mot sola og myggen. Det ble temmelig varmt. Vi ble så kjørt et stykke på en vei FARC lagde da de kontrollerte området. Deretter var det bare å gå. Vi gikk mye den dagen, men absolutt verdt hver dråpe med svette. Elva ligger i en nasjonalpark som heter Parque Nacional Natural Sierra de la Macarena, og er et vernet området. Parken består av ulike planter og dyr. Det er rikt på mineraler, og dessverre fines det selskaper som vil gjøre oljeutredning i nasjonalparken. Guiden viste oss noen svarte området på bakken, som er olje som kommer opp til overflaten. Forhåpentligvis klarer colombianske myndigheter å holde oljeselskapene på god avstand fra parken.

20170914_095844

Lars dynker capsen i vann. Måtte selv dynke hatten min i det kjølige vannet. Varmen var nesten uutholdelig

20170914_100109

20170914_100758IMG-20170914-WA0007

IMG-20170913-WA0000

Elva Guaviare

Elva består av en del sideelver, fine fosser og kulper som man kan bade vi. Dessverre fikk ikke vi muligheten til å bade i badekulpene. Vi kunne derimot kjøle oss ned i en foss. Vi gikk inn med klær og det hele. En utrolig deilig følelse. Guiden sa at området gikk igjennom en slags vår, noe som var uvanlig for perioden de var inne i. Det hadde vært lange perioder med sol, og elva hadde mistet mye av vannbestanden. Og etter en hel dag med stekende sol, var det deilig da det kom en regnskur da vi gikk tilbake.

20170914_10223020170914_10464820170914_13011120170914_130146

Selve byen er liten. Det tok oss i underkant av 5 minutter å ga fra «sentrum» og bort til flyplassen. Byen er organisert slik at kirken og parken rundt er hjertet av byen. Derfra kan man finne alt man måtte trenge å finne. Det er ganske typisk for landsbyene (pueblos) i Colombia. Vi trasket rundt, spiste is, drakk hjemmelagde juicer og spiste fisk fra elva Guaviare. Da vi reiste hjem møtte vi et stort reisefølge fra Cali på flyplassen. Cali er kjent for å være en salsaby, og de hadde selvfølgelig med seg en reisehøytaler. De spilte av en god del salsa – og ba de utenlands turistene opp til dans. Jeg slapp heldigvis, men en tysk dame og Lars slapp ikke unna. Det var en morsom og hyggelig avslutning på en fin helgetur

IMG_20170914_112643.jpg

Obligatorisk kjærestebilde

Ødelagt pc-skjerm er ikke den eneste grunnen til at bloggen ikke har blitt oppdatert. Vi har tilbrakt to fine uker i Chocó. Mer om det senere.

 

 

Taganga

Bogotá har bragt mye kult med seg. Vi er her fortsatt, ettersom det er vår base. Transmillenio går nokså smertefritt for seg, det er mange butikker her og man kan nesten leve livet som man gjorde i Norge. Nå er jo Bogotá en mye større by enn Oslo, men her finner man alt man trenger og litt mer.

Vi har gjort vår første reise innad i Colombia. Turen gikk til Taganga, rett utenfor Santa Marta. Ettersom det er lavsesong for turister, var det ingen kostbar tur. Vi fant et helt OK hostel ikke så langt unna stranda. Etterhvert fant vi ut at aircondition er tingen. Ettersom Taganga ligger i Karibien, så er det nokså varmt og fuktig der. Det  ble noen strevsomme netter, men vi alt i alt gikk det bra med oss i varmen. Vi kom frem til Taganga etter at flyet var forsinka med over 5 timer og en liten tur innom Medellin da flyet ikke kunne lande i Santa Marta pga kraftig regn. Turen inn til Taganga gikk smertefritt for seg i en taxitur på snaue 30 min. Veien til Taganga hadde akkurat åpnet etter å ha vært stengt pga regnet, og taxien manøvrerte seg elegant forbi et tre som hadde havnet i veibanen. Det sies at veien inn til Taganga er fin, men en flott utsikt over havet… Vel. Vi kom frem i åttetiden og så ikke mer enn det frontlyktene på taxien klarte å lyse opp.

20170903_131843

Taganga fra høyden

Hensikten med turen var å dra innom et dykkersenter og ta et dykkerkurs. Lars fant frem en fint sted – Oceano Scuba. Der fullførte vi et tre dagers PADI open water dive course under ledelsen av Patricio. Vi lå litt etter på teorisiden ettersom vi egentlig skulle ha hente bøkene våre dagen vi kom, men det gjorde ingenting. Jeg var passe nervøs hele tiden, men vi hadde en fantastisk dykkerinstruktør som gjorde den praktiske delen til en lek. Kan ikke annet enn å stille meg bak de positive tilbakemeldingene og rosen Oceano har fått på TripAdvisor. Teorien besto av en bok pluss fem filmer med teori. Hver dag startet og sluttet med teori. Midten av hver dag bestod av to dykk med en lunsjpause mellom hvert dykk. Vi stakk innom et sted med en liten hytte på en høyde der vi spiste og slappet av (få ned nitrogennivået i kroppen). Der fikk vi besøk av to iguanaer! De var ganske artige, en stor og en liten. Begge var villige til å spise det de fikk rett ut av hendene våre. Det var tydelig at de kjente til at her tar dykkerfolka lunsjpause.

20170831_153658

Det fantastiske dykkersenteret, Osceano

20170902_105956

Lars er fornøyd

IMG_20170902_115820

Digg med en dukkert i pausa

Vi fikk se mye av det livet som utspiller seg under havet  på de seks dykkene vi gjennomførte. Løvefisk (giftig), Dory (den blå fisken fra oppdrag Nemo), mange forskjellige fiskearter og koraller. Det var en utrolig opplevelse, og litt av et syn. Ekstra morsomt var det når det kom fiskestimer som svømte rundt oss. Både over og under oss var det liv og så mye å se. Dette ga mersmak på oss begge, så nå er det bare planlegge turer til steder vi kan dykke 🙂

20170902_105904

Denne karen venta tålmodig på en liten matbit

IMG_20170902_110249

Kirsty tok kurset sammen med oss og Patricio var med som instruktør (divemaster in training)

IMG_20170902_110545

Lars deler litt av lunsjen sin

IMG_20170902_110723

Se, men ikke røre

IMG_20170902_115814

Lunsjhytta vår

Etter tre intensive dager, hadde vi to dager på oss til å slappe av. Vi var nokså slitne begge to, men vi fikk gjort noe. Lars gikk opp i høyden for å geocache, mens jeg ventet i skyggen. Tanken på å lete etter en cach på et fjell i Karibien og i solsteika frista ikke for min del. Etter det dro vi til stranda for å sløve i skyggen og kjøle oss ned i vannet. Det var gaaaaanske digg. Vi kjøpte kokoslimonade (deiligste drikken som finnes i varmen) og rekeceviche, eller en form for det. Resten av oppholdet bestod av å hvile, drikke øl og spise god mat. Kan nok hende at vi tar turen tilbake hit.

20170831_165734

Fisk og annen deilig sjømat rett fra havet

20170831_181256

En av de fineste solnedgangene jeg har sett

20170903_121737

«Føler du deg ikke dårlig hvis du kaster søppel? Oppfør deg som hjemme!» Viktig å ta vare på naturen

20170904_124426

IMG_20170905_131144

En gjeng med pelikaner. Den fineste flyplass utsikten ever

Tilbake i Bogotá er byen nesten snudd på hodet ettersom selveste paven er på besøk! Flere veier er stengt og sikkerheten er skjerpet de stedene paven skal besøke eller oppholde seg. Vi holder derfor en lav profil, og unngår turer til sentrum eller nord. Det er mer kaos i trafikken enn vanlig, og stappfulle busser og køer er ingen god kombo.

 

 

 

All that glitters is not gold

Vi koser oss her i Bogotá. Tiden bare flyr avgårde!

Det har gått omtrent 3 uker i Colombia, og vi har rukket å bli kjent med deler av byen. Byen er gigantisk, og det kan fort gå 1 time å komme seg fra A til B.

Forrige søndag gjordet vi som de innfødte, og tok beina fatt for å komme opp til Monserrate. Enkelte går uten sko mens andre krabber opp på alle fire. Det er en slags pilgrimsreise… Og har man fått noe man har ønsket seg, så skal man ta turen opp til fots som takk. Verken Lars eller jeg har ønsket oss noe spes, men vi fikk oss en hard treningsøkt. Veien opp består nesten bare av trapper. Og på grunn av høydeforskjellen, fikk lungene kjørt seg skikkelig. Med dundrende puls og litt trøtte bein kom vi oss til toppen. Vi dro med en tante, to fettere og en kusine. På toppe var det tåkete, litt vått og en smule kaldt. Vi reiste fra tante Doris litt over sju på morgenen, så sola hadde ikke rukket å varme noe som helst. Som regel kan man se hele Bogotá fra toppen, men vi så kun skyer. Vi fikk i oss frokost og noe varmt å drikke på toppen, så tok vi turen ned igjen. Vi fikk god og mektig lunsj da vi var tilbake hos Doris, og sovna ganske fort den kvelden.

20170813_081409

Bogotá før vi kom til toppen (og før skyene)

20170813_081416

Bogotá og noen av fjellene rundt

20170813_082009

Kun noen hundre meter fra toppen

20170813_093132

På toppen av Monserrate

For å kunne utforske sentrum, og det som er gamlebyen, tok vi inn på et lite hotell i La Candelaria. Der er det veldig  fint! Det ligger litt i høyden og ikke så langt fra et sted som heter Egipto – og dit bør man ikke dra. Men La Candelaria har mye kult å by på. Det er flere utesteder og serveringssteder der. Det er også en bra sted for å drikke chicha. Vi har så langt kun gått for den tradisjonelle versjonen, men man kan få chicha i utallige smaker. La Candelaria ligger rett ovenfor Plaza de Bolivar, og rett ved de største og viktigste museene i Bogotá. Vi var der i to netter, og det var langt i fra nok! Men nå som vi kan veien med Transmilenio, så kommer vi til å ta mange turer til byen.

Turen til Muse de Oro var fantastisk! Det koster 4000 cop å komme inn, og man kan slenge seg på guidet turer, både på spansk og engelsk – som er gratis! Vi slang oss på, og vår guide var superflink. Vi gikk rundt i 1 1/2 time og fikk høre om symbolikken og bruken av gullet som er blitt funnet i Colombia. Gullet som er blitt funnet og tatt vare på, består av gull og kobber! Det gjorde det lettere å forme gullet slik man ønsket, og man kunne smelte det ved lavere temperaturer. Det er gratis å komme inn på Museo Botero, så da dro vi dit. Botero er en colombiansk kunstner som er kjent for å lage bilder der menneskene er store, dvs de er tykke. Dyrene er i samme stilen, og enkelte av motivene er unormalt store.

20170815_124054

Museo de Oro

20170816_112612

Botero Museet

20170816_113334

Botero Museet

IMG_5705

La Candelaria

Vi planlegger for øyeblikket en tur til Caño Cristales – el rio de los cinco colores (elven med de fem fargene). Det ligger i et området som heter La Macarena, og dit kommer vi oss med småfly. Lonely Planet har info om en tur som tar 3 dager, men det er mulig å være der i flere dager. Et kjapt bildesøk på Google sier noe om hvorfor vi drar.

Kennedy blir vi mer og mer kjent med. Nå har Lars med hjelp av Luis funnet et biljardsted, og vi har også funnet hvor de har BBC – Bogotá Beer Company. Litt dyrt, men de har et godt utvalg av øl. Ellers er det en del barer/buler rundt hvor man får tak i blant annet Aguila, Poker og Club Colombia på boks eller flaske.

20170808_183611

20170808_183158

El Gordo (Luis) og Lars

Jeg legger ut en del bilder på Instagram, så følg meg for hyppigere oppdateringer 🙂